Ibsen i Iran

«Nader og Simin – et brudd» er filmen med de store spørsmålene og de uklare svarene.

Hva koster en løgn? Hva koster en sannhet? Asgar Farhadi leker seg i gråsonen mellom hvitt og svart. Han står Ibsen nær, og låner en folkefiende når det passer ham. Hva blir konsekvensene av et brudd mellom Simin og Nader? Simin flytter, og Nader blir nødt til å hyre en pleier til faren med Alzheimers. Razieh blir ansatt som en hjelpende hånd, men griper etter hvert tak i det framtidige og opprivende plotet.

Farhadi åpner opp for at publikum selv skal felle den moralske dommen, et vellykket og befriende grep. Han dykker ned i en bred tematikk; fordomsfull klassekamp, distansert kjærlighet, religion og ære, uten å sette dem opp mot hverandre. Slik er han med på å gi et nytt bilde av dagliglivet i Teheran. En sterk helhet i filmuttrykket supplert av utmerkede skuespillerprestasjoner gir manuset livet det fortjener. Replikken «Gud er bare for sånne som dere!» vitner om brodd.

Farhadi støter allikevel på problemet, tidsbruken.  Filmen er hakket for lang i forhold til hva den har på hjertet. Den kunne med fordel komprimeres lik novellen, å gi mer liv mellom linjene. Å kaste en scene eller to ville gitt et klimaks tidligere, og med større kraft.