Category: Litteratur

My motivation about the book

I have been thinking several days to choose between two books; ‘Herman’ of Lars Saabye Christensen and ‘Ulovlig Norsk’ of Maria Amelie in order to write a ‘review’. Actually, I choose ‘Ulovlig Norsk’ of Maria Amelie. I am really inspired by her book because of two factors to write a review; first, I have common life with what she wrote about the life situation of asylum seekers in Norway. Second, the book itself is strong both as literary works and to bring public debate about asylum seekers in Norway.

I read Maria Amelie’s book ‘Ulovlig Norsk’ two times. The first was winter 2010 before she deported back to Russia, and Second when I decided to write a review last week. Of course many people in Norway have probably heard about her book if they read newspapers or if they have either television or radio since the book was published in the beginning of September 2010.

Introduction to the book

Maria Amelie tells in her book about her life as paperless. She uses the bulk of the book to tell her story. She tells about her childhood somewhere in the Caucasus, Chechnya, and fragmentary childhood memories that evoke affection. After that the parents must send her to Moscow for her to be safe.

Latterly, the parents brought Maria to Finland, where they seek asylum. When Finland decided to send them back to Russia, they escaped to Norway by using illegal papers. In Norway their asylum application was rejected; because they could not tell the full story to the UDI. The final rejection came in November 2003 and UDI decided to return them back to Russia. The author began to live something resembling a normal life and she got the opportunity to start high school, learned the language, began to study in Norwegian university and got lots of friends. She was happy by getting secret black cleaning jobs, and she did not bear her own name, her own bank account and her own tax or other identity papers. At the same time for long periods she was worried of being thrown out of Norway. But her family started to hide themselves from the police after March 2004. At the end of the book, Maria focused more and more to argue about her asylum application; came with the considerations and arguments for why she should stay in Norway.

My analysis about the book

In my analysis of this book I will focus on what I feel as human being and what I respect based on laws and regulations, Based on what I feel, as asylum granted person and as a human being with a heart, Maria had clearly shown that she had managed to integrate in a very constructive way, and she had contributed more experiences to society than many ethnic Norwegian young adults of the same age have done. So what I feel is; Maria should be left in Norway rather than deported to Russia in January 2011.

Based on laws and regulations, I agree with what UDI writes in its website, the residence permit in Norway will be given to Asylum, a residence for reasons of protection or residence based on compassionate grounds. Of course Maria, like all asylum seekers, should only be in Norway if she truly met the requirements for asylum.

The story from the Caucasus via Finland to Norway was wonderfully well written in diary form. She wrote vivid, compelling and attractive way. The best thing that I like in the book, she did not exaggerate. The book of Maria gives the real picture of life inside asylum centers in Norway. It tells also how it is difficult to be a child and live in Norway as paperless. The book of Maria might force someone in Norway to see himself/herself in the mirror and think about what if he/she was paperless.

In her book, the author did not explain well in details about her parents what it would happen to them if they turn back to Caucasus. She wrote that they had only increasingly vulnerable position in their home country. In fact, Maria’s book is not detailed enough about the background of threats against her family. After reading the book, someone just think why they were in immediate danger if they return to the Caucasus or somewhere in Russia. As result of this Maria deported back to Russia in January 2011 and she has gotten work permit from Norwegian authority since April 2011.

Joan Didion i omkamp med sorgen.

Når en forfatter plutselig treffer en nerve i bokmarkedet og belønnes med millionsalg og hittil ukjent kjendisstatus, er publikums reaksjon gjerne at vi vil ha mer; man trenger ikke gå lenger enn til kinoenes endeløse rekke av oppfølgere og nyinnspillinger av velkjent materiale for å se at denne publikums- og markedslogikken ikke bare gjelder bokkjøperne. Slik sett kunne man tenke seg at de mange venner den amerikanske forfatteren Joan Didion vant etter hennes bestselger «De magiske tankers år» (2007) reagerte med sitrende fryd da nyheten kom om at suksessen skulle få en oppfølger – den nå foreliggende «Blue nights».

Slik er det ikke. «Blue nights» er, på tross av sine store kvaliteter, den oppfølgerboken ingen unner noen å skrive. I «De magiske tankers år» fortalte Didion hvordan det første året etter at ektemannen John Gregory Dunne døde, artet seg. Det var en sår fortelling om savn og selvransakelse, hvor forfatteren førte en kontinuerlig dialog med seg selv om hvordan hun skulle gripe sin nye verden an. Didions litterære selvforhandlinger foregikk ofte i tragiske omgivelser; mye av tiden etter John Dunnes dødsfall tilbragte Didion ved sykesengen til datteren Quintana, som svevde mellom liv og død. «Blue nights» er fortellingen slik den ser ut i dag, når Quintana Roo Dunne også er borte.

Å beskrive noe så privat som sorg er en vanskelig øvelse. Det er så lett å bli sittende fast i sorgen. Quintana var redd for å dvele ved det, skriver Didion: «She wanted to believe that if she did not ‘dwell’ on them [sin egen situasjon, min anm.] she would wake one morning and find them corrected”. Didion gjør det heller ikke, selv om det er vanskelig å påstå noe slikt om et menneske som har suspendert sin vanlige forfattergjerning for å gå i nærkamp den private sorgen. I stedet vrir og vender hun fraser og nøkkelminner fra datterens liv, igjen og igjen, til hun finner mening bak dem. Forfatteren gjør nærkampen fra «Magiske tanker» til en omkamp.

I intervjuer har Didion fortalt at hun unngår skrivesperre ved å skrive opp igjen gårsdagens tekster hver morgen, før hun begynner å arbeide på nytt. Slik får hun gått igjennom materialet med friske øyne. På mange måter er det den samme strategien hun benytter i «Blue nights»; Joan Didion må se sin nye virkelighet i øynene, hver eneste dag. Og til slutt blir hun klar over sin egen dødelighet. I en scene fra et venteværelse slår det henne at hun ikke vet hvem hun skal be sykehuset ringe dersom en nødsituasjon skulle oppstå: «Emergency, I continue to believe, is what happens to someone else. I  say that I continue to believe this even as I know that I do not”.

“De magiske tankers år” skapte et helt eget marked for sorgmemoarer, og vi har sett en markant økning i antallet slike utgivelser de siste årene. Det er det vanskelig å være glad for, menneskelig sett – til det er menneskeskjebnene som danner grunnlaget for denne typen bøker for triste. Men når de er gjort med skarpt blikk og klare tanker, kan den private sorgen berike våre egne perspektiver. Ingen mestrer den kunsten bedre enn Joan Didion. Jeg håper hun slipper å bevise det igjen.

Hvert år får forsikringsselskapet Gjensidige melding om i overkant av 100 slike tilfeller landet rundt. Gjensidige har omtrent en tredjedel av markedet, og totalt tror derfor Voll at 300-400 bileiere opplever dette hvert eneste år. Det betyr at det omtrent daglig skjer slike tyverier.

Overvåker barnehager
Voll forteller at kriminelle bevisst overvåker steder hvor folk gjør seg kjappe ærend, noen ganger uten å låse bilen. Da er det lett for biltyven å slå til.

– Det skjer først og frem utenfor bensinstasjoner, kiosker og gatekjøkken. Vi har faktisk også hatt noen tilfeller på barnehager, hvor biltyvene vet at eieren skal kjapt inn og ut, sier Arne Voll.

Risikerer full avkorting
Dersom du forlater bilen din på tomgang, kan det komme til å koste deg dyrt.

– Hvis nøklene står i når du forlater den, selv om et bare er for en kortere periode, kan man regne med en avkorting i erstatningen. Det skjer i de fleste tilfeller, dersom det ikke er spesielle årsaker som gjør at man er nødt til å ha svitsjen i.

Reduksjonen i erstatning varierer fra noen tusen kroner til full avkorting, avhengig av hvor uaktsom bileieren har vært.

– For eksempel er det mer uaktsomt om man parkerer i et område med mye kriminalitet over lengre tid, enn om man bare snur ryggen til i et lite minutt, sier Voll.