Category: Bildekunst

Pent kuraterte tresnitt.

Matthew Brannon, Andrea Büttner, Annette & Caroline Kierulf og Thomas Kilpper viser primœrt tresnitt, og er kuratert på ein gjennomført måte av Solveig Øvstebø og Steinar Sekkingstad. Trykketeknikkane, som er eit sentralt omdreiningspunkt i utstillingen, peiker tilbake på dei første massemediene. Kommunikasjon og tegn er tydelege tema, og tekst og bilete vert kombinert i dei fleste verka. Sjølv om dei subtile fortellingane i installasjonen til Brannon skil seg frå til dømes Kilpper sin politiske kommentar i form av treutskjeringar, framstår utstillinga i ein slags heilskap. Det at det er relativt få kunstnarar gjer at det ikkje blir anmasande, og kvar kunstnar får god plass.

Kierulf og Kierulf sine individuelle tresnitt har same tematiske ramme. Verka står om ein annan, og dei utfyljer den andre konseptuelt. Dei assisterer kvarandre i produksjonen og det er vanskelig å skilje den ein frå den andre. Mens tidlegare verk ofte har vore meir teksttunge, fungerer dei relativt små og tidvis humoristiske tekstane i desse tresnitta svœrt godt, og er med på å gjere verka meir tilgjengeleg. Deira verk dominerer utstillingen og er som eit bindeledd til dei andre kunstnarane.

Brannon arbeidar med ei rekkje medier, og er mest kjent for sine serier med grafiske trykk. Her bidrar han med ein estetisk installasjon i behagelige farger og former. Det kan minne om ei teaterscene. Og det er vakkert, ja. Men ei tom teaterscene med sukkersøt scenografi kan også gje ei kjensle av at noko ikkje er som det skal. Her fins subtile narrativ som kan få oss til å spørje kva det er som lurer under det søte. Dette er en kontrast til resten av utstillinga, som ikke er utprega nydelig, men derimot er den meir pen og grafisk designaktig. Bilete til å ha på veggen, så å seie – eller ikkje. Kilpper sin Without Title er ei massiv utskjering, liggande på golvet. Som så ofte har verket hans eit eksplisitt politisk innhald. Her kan vi skimta, og bokstaveleg tråkker vi på Siv Jensen, danske Anders Fogh Rasmussen, Berlusconi, Le Pen og andre, for det meste politikarar fra ytre høgresida, 33 til saman. Utskjeringa kan nyttast til å trykke tresnitt i eit stort format. Resultatet kan ein sjå om ein går ut på baksida av kunsthallen. Ved å sjå utskjeringa og ikkje sjølve trykket ser vi tydeligare kor mykje arbeid som ligg bak eit slikt verk, og det imporerer, sjølv om det ikkje er like overveldande som eit trykk på veggen.

Büttner sine arbeid er dei fyrste ein ser, men dei som gjer minst inntrykk. Ho er ein kunstnar som arbeidar med forskjellige uttrykk, og har tidlegare gjort seg bemerka med tresnitt i stort format. Tidlegare har ho utforska fråveret av arbeid ved å bruke andre sine produksjonar i eigne verk, men har ho her gjort tresnitta sjølv. Desse monotome tresnitta er ikkje like interessante som hennar andre, meir konseptuelle verk, og samanlikna med dei andre kunstnarane i Bergen Kunsthall er ho den lettaste å gå forbi.

Overskrifta med at dette er noko ”å ha på veggen” er ikkje ein sarkastisk kommentar. Det er positivt meint, og eg synes verka kjem til sin rett saman som utstilling og som enkeltverk. Sjølv om det ikkje tyder at kunsten manglar konseptuelle idear er det befriande å sjå samtidskunst som ein kunne tenkt seg å henge på veggen heime.

Bergen Kunsthall fortsetter sitt årlige samarbeid men Borealisfestivalen og byr på en spennende festivalutstilling med kunstner og poet Karl Holmqvist. Årets tema er ”Protest” og etter å ha tatt turen innom NO.5 for å bivåne ”The Visit” kan jeg forstå hvorfor Karl Holmqvist´ tekstuelle kunstverk er valgt som årets utstilling.

Det første som slår betrakteren når man stiger inn i utstillingsrommet er den nærmest brutale hvitheten man møter. Det er veldig hvitt, og veldig lyst, samtidig som en messende stemme fyller rommet. Dette kan høres tomt ut, men inntrykkene blir paradoksalt nok overveldende etter hvert som utstillingen utspiller seg. Veggene er kritthvite, bare brutt av svarte, tusjskrevene tekster og det er få objekter i selve rommet. På skrå til høyre i rommet står en ca. 140 cm høy, hvit boks, og på den siden  som befinner seg nærmest veggen henger en svart flatskjerm. Det er herfra den monotone, messende stemmen kommer. Skjermen viser bare ord, setninger, de samme som leses høyt over anlegget. Det er en rar blanding av kommersielle slagord og blødmer , og mer dekonstruerte setninger der han bryter opp ordene og leser dem på en ny måte. Holmqvist er som nevnt både kunstner og poet og han jobber mye med Konkret poesi, og det å trekke lyd inn i kunsten. Tv-skjermen med den monotone opplesningen av blandingen av mening og nonsens illustrerer dette veldig godt. Det kan nesten virke som om uttalen av ordet er viktigere enn selve betydningen.

Den første veggen viser svarte håndskrevne setninger, de er skråstilte på en måte som minner om et gjerde, eller en gammel skigard. Disse brytes et par steder av skrift i et slags ruter/diamant mønster. På venstre vegg har man en stor diamant av ordet LIZ, på høyre vegg finner man en lignende diamant utformet av ordet LIV.  Det kan hentyde til Elizabeth Tayor og Liv Ullmann kanskje?

Setningene er de som leder oss gjennom utstillingen, tvinger oss til å gå fra venstre mot høyre i takt med utstillingen selv. Setningene er en blanding av slagordaktige fraser og vanlige setninger. Til venstre i midten av rommet henger en glassplate med ord utformet i neonrør. Ordene er fra  en Beyonce låt ”Who run this mother” , som blir nok en referanse til en berømt kvinnefigur i tråd med Taylor/Ullmann referansen. En annen morsom kvinnereferanse var omskrivningen av sitat fra Marie Antoinette med veggverset ”Drug wars in Mexico. It´s no joke. Let them snort coke”.

Et av de mest spennende verkene er tekstverket på den motstående veggen fra inngangen. Det kan minne om et gammelt ordpuslespill der man skal finne ord i et sammensurium av bokstaver. Sjelden har jeg vært mer bevisst på hvordan hjernen jobber når den automatisk forsøker å finne mening i noe tilsynelatende meningsløst. På et tidspunkt svømte det bokstavelig talt for øynene mine, og med den messende stemmen i bakgrunnen ble det nesten for mye. Om jeg skal trekke frem noe negativt så må det bli at akustikken i utstillingsrommet har så mye klang, at de gangene det var flere enn meg i rommet og disse snakket sammen så opplevdes det forstyrrende, nesten invaderende. Om dette var et bevisst grep eller ikke kan ikke vites.

Det sterkeste inntrykket en sitter igjen med er at utstillingen byr på så mye, og at den kan forandre form og mening for hver enkelt betrakter. Og som betrakter så utfolder utstillingen seg, og forandrer seg, i takt med referansene man klarer å finne. Det interessante her blir da at selv om vi kan alle ha et sett med felles referanser, er assosiasjonene disse gir ulike og kanskje til og med unike for hver enkelt. På toppen av den hvite boksen ligger en haug med små buttons med den påtrykte teksten: Give poetry a chance, disse kan besøkende arrangere som de vil. Noe som understreker oppfatningen av at kunstneren ønsker at betrakteren skal bruke, og  utfordre, sine egne konvensjonelle ideer av hva som er meningsbærende, som en del av utstillingen.

Utstillingen er stappfull av referanser. Og det høres for mye ut, men det funker. Jo mer man ser, jo flere sider ser man. Sjelden har en så liten utstilling stilt meg så mange spørsmål, og fått meg til å sette spørsmålstegn ved språk og dets iboende, men også potensielt foranderlige mening,  i en så tilsynelatende enkel fremstilling.

Utstillingen vises i NO.5 i Bergen Kunsthall og varer fra 9.mars til 8.april 2012.

Nesten hundre år etter hans død satser Bergen Kunstmuseum stort med «Th. Kittelsen – Har dyrene sjel?». En utstilling som både vekker avsky og latter.

Tittelen er hentet fra Kittelsens bildesamling «Har dyrene sjæl?» fra 1893. Denne har også fått plass i utstillingen. I sin egen samtid var han veldig kjent for denne samlingen, hvor han harselerte med mange av datidens aktuelle forhold. Her er det det satiriske og humoristiske som står i fokus. Frosker, mus og insekt blir tilegnet menneskelige trekk og egenskaper for å sette fingeren på ulike aspekt ved samfunnet. Bildene er underholdende og fargene spreke. De representerer en ganske annen Kittelsen enn hva folk flest forbinder med kunstneren. Likevel skal man ikke ta for gitt at navnet hans lever i bevisstheten til den gjengse nordmann. Og selv om mange nok husker Kittelsen fra norskbøkene på skolen, er han mer enn mannen bak illustrasjonen av Kvitebjørn kong Valemon. Dermed skal Bergen Kunstmuseum ha honnør for satsningen sin.

Natur og mystikk

Utstillingen byr på mangt. Her får man se alt fra små vittigheter tegnet med penn og tusj til majestetiske oljemalerier med urnorske motiver. Spesielt bildeseriene Fra Lofoten og Jomfruland-samlingen viser oss Kittelsens begeistring for den norske naturen og dens mystikk. Det gjør også de kjente illustrasjonene av nøkken og troll. Mytologiske skikkelser hadde alltid en stor plass i Kittelsens kunst, og med sine drømmende bilder forsøkte han å finne naturen i mennesket og utforske vår forestillingsverden. Med titler som «Hvad er livet?» og «Sjæl slaa dig til ro, et, drikk og vær glad», trer de filosofiske og eksistensielle spørsmålene tydelig fram. Noen av hans kjente eventyrillustrasjoner er også utstilt, i tillegg til de uhyggelige skildringene av svartedauden og flere andre nærmest groteske motiver. Det er kanskje også i variasjonen at utstillingens største styrke ligger. Den spenner fra det vakre til det makabre.

Småbysatiriker

Ved siden av den satiriske «Har dyrene sjæl?» får man også se bilder fra Kittelsens småbysatire. Karikering av småbysamfunnets finurligheter og oppsiktsvekkende karakterer opptok han allerede i ungdomsårene. Mennesker blir skildret med krass penn, men samtidig med en hjertelighet. Selv om det dreier seg om folk som levde for over hundre år siden, er det lett å kunne relatere seg til «Veslefrikk med fela» og det (fulle) dansende publikummet rundt. Mennesker er mennesker, nå som før. Vi spør oss stadig vekk de samme spørsmålene og lar oss undre over mangfoldet livet har å by på. Og disse spørsmålene og undringen er et tydelig moment ved Kittelsen. Dermed kan man driste seg til å si at han har en evig aktualitet. Det mystiske og eksistensielle treffer spesielt godt i en tid hvor tema som dommedag og engler hyppig diskuteres.

Hvert år får forsikringsselskapet Gjensidige melding om i overkant av 100 slike tilfeller landet rundt. Gjensidige har omtrent en tredjedel av markedet, og totalt tror derfor Voll at 300-400 bileiere opplever dette hvert eneste år. Det betyr at det omtrent daglig skjer slike tyverier.

Overvåker barnehager
Voll forteller at kriminelle bevisst overvåker steder hvor folk gjør seg kjappe ærend, noen ganger uten å låse bilen. Da er det lett for biltyven å slå til.

– Det skjer først og frem utenfor bensinstasjoner, kiosker og gatekjøkken. Vi har faktisk også hatt noen tilfeller på barnehager, hvor biltyvene vet at eieren skal kjapt inn og ut, sier Arne Voll.

Risikerer full avkorting
Dersom du forlater bilen din på tomgang, kan det komme til å koste deg dyrt.

– Hvis nøklene står i når du forlater den, selv om et bare er for en kortere periode, kan man regne med en avkorting i erstatningen. Det skjer i de fleste tilfeller, dersom det ikke er spesielle årsaker som gjør at man er nødt til å ha svitsjen i.

Reduksjonen i erstatning varierer fra noen tusen kroner til full avkorting, avhengig av hvor uaktsom bileieren har vært.

– For eksempel er det mer uaktsomt om man parkerer i et område med mye kriminalitet over lengre tid, enn om man bare snur ryggen til i et lite minutt, sier Voll.