Category: Film og fjernsyn

NRKs storsatsing slår an.

Onsdagene på NRK har fått en ny mening når programleder Anne Lindmo inviterer til fjernsynsfest på Marienlyst. Gjester som er aktuelle, gjester som har gått i glemmeboken og gjester man burde vite noe om, propper sendetiden med gode, spennende og rørende historier i programmet ”Lindmo”. Programmet som sendes onsdager og varer i underkant av en time, er seriøst , men samtidig underholdende. Med politikere, skuespillere og musikere skaper Lindmo en herlig fjernsynsfest på en helt vanlig onsdag.

Kontroversielle Lindmo

Anne Lindmo er ikke redd for å spørre. Med sine kontroversielle spørsmål opplever en å kjenne på stillheten og nysgjerrigheten mens gjestene nesten blir litt ”tatt på senga”. Lindmo avbryter gjerne. Hun hever stemmen og kutter gjesten tvert av for å gå rett på sak. Hun er språklig bevisst og snakker i bilder for eksempel når hun spør Lysbakken om pengesaken i SV, og om han ikke var flau da han gikk ut bakveien på slottet. Når hun da ikke får et svar hun er fornøyd med, fortsetter hun ” når du bare er deg som tusler rundt på småskoa

på glattisen på baksiden av slottet -er det ikke en sviende følelse av ydmykelse?”. Hun får publikum til å vente i spenning på Lysbakkens reaksjon når hun spør :”Blir du ikke den unge Lysbakken som har skuffa seg sjøl og skammer seg litt?”.Vil han komme i forsvarsposisjon og tenne på alle plugger?

Statister med meninger

Publikum sitter ikke langt unna Lindmo og man ser reaksjonene deres. Hun vet å spille på dem og ber om håndsopprekkelser, stiller spørsmål og kommenterer gjerne noe som har med dem å gjøre. Publikum er statister med meninger i Lindmos show. Hun henvender seg til en som skal kommentere saken om Bjørnholt skole og introduserer ham ved å kommentere navnet hans. ” (…) og som bærer det fantastiske navnet – jeg må få lov til å si det – Bror Roger!”. Det er deilig når Lindmo tar et avbrekk som dette. Hun er levende og til stede.

Lindmo- ros

Lindmo roser gjestene. Rett fra hjertet ser det ut som. Når Berit Riise snakker om skilsmissen med mannen og at hun var fast bestemt på allikevel å gjøre en tomannsjobb utbryter Lindmo ”jeg tror du faktisk har gjort mer enn en to-mannsjobb. Jeg tror det skulle ha vært 12-13 mann for å erstatte deg, for å være helt ærlig!”.

Med erfarne og kjente gjester, som en av skuespillerne av de populære filmene om Harry Potter – Rupert Grint, til ukjente gjester som går på videregående skole skaper Lindmo en variert blanding av underholdning. Konversasjonen glir uanfektet både på norsk og engelsk. Programmet oppleves kanskje som mer intimt og intenst enn andre lignende underholdningsprogrammer. Hun skifter ut gjestene sammen med temaene og lar ikke deøvrige ta del i samtaler som angår de andre. Samtidig som programmet virker mindre løst og ledig enn hva man er vant til fra andre programmer i samme sjanger fungerer dette godt i “Lindmo”.

Lindmo kan med stolthet oppkalle programmet etter seg selv. Og det er ikke uten grunn at hun har gått seirende hjem fra Gullruten hele tre ganger med prisen for beste kvinnelige programleder. Vi kan glede oss til Lindmo melder seg inn i fredagens ”Gullrekka” frem mot sommeren!

Rørende, vakker, troverdig.

 “18 people were killed in Jackson that night; 10 white and 8 black. I don’t think God has color in mind when he sets a tornado loose”. – “Aibileen Clark”

I filmen “The Help” blir vi tatt med tilbake til 1960- tallest Mississippi og et samfunn preget av segregering og fordommer. I hovedrollen finner vi Emma Stone som den sta og frittalende ”Skeeter”, en ung kvinne med lav toleranse for urettferdighet. Hennes største ønske er ikke å finne seg en mann og starte familie som de andre kvinnene i nabolaget, men å bli journalist og forbedre verden. ”Skeeter” bestemmer seg for å skrive en bok for å gi de fargede kvinnene en etterlengtet stemme. Disse kvinnene bruker sine liv på å passe på barna og stelle hjemmet til den hvite overklassen, men likevel blir de utsatt for ekstrem urettferdighet og møtt med sterke fordommer.

”Skeeter” får først meg seg sin beste venninnes husholderske ”Aibileen”(Viola Davis) som kilde, og etter hvert følger også flere etter. Disse kvinnene tilbringer hver eneste dag i byens mange velstående hjem, og har nok av historier å fortelle. I tillegg har også ”Skeeter” blitt oppdradd av en farget husholderske, kvinnen som hun selv mener lærte henne alt hun kan. Etter hvert bruker ”Skeeter” disse kvinnenes historier for å fylle opp boken ”The Help”, som hun får publisert anonymisert.

Dette er en film som på gripende vis lar oss trå inn i tidsmaskinen og reise tilbake til en tid der rasisme og fremmedfrykt preget samfunnet. Vi får en innsikt i livet til disse fargede kvinnene, et liv preget av mangel på respekt og takknemlighet. Til tross for at de oppdrar andres barn som om de skulle vært sine egne, får de ikke en gang bruke det samme toalettet som sine arbeidsgivere. Dette fordi det gikk rykter om at de fargede hadde ”farlige bakterier” og ”andre sykdommer” som kunne smitte.

De sterke båndene mellom disse kvinnene kommer godt frem, og skuespillerprestasjonene i filmen er over snittet. Etter hvert kan en også se et rørende vennskap mellom ”Minny” (Octavia Spencer) og hennes hvite arbeidsgiver ”Celia” (Jessica Chastain). ”Celia” er en kvinne som har falt utenfor sosialt i tillegg til at hun har opplevd flere spontanaborter. Under det harde skallet til ”Minny” viser det seg å bo en lojal venn som hjelper ”Celia” tilbake på beina.

Mye av filmens tyngde bæres på skuldrene til Emma Stone, Viola Davis og Olivia Spencer. Stone trer troverdig inn i rollen som en sterk, ung kvinne som ønsker å bidra til å forbedre verden. I en tid der kvinnene helst skulle holde seg til å smile og nikke, er ”Skeeter” ikke redd for å ta bladet fra munnen og snakke fra levra.

Viola Davis og Olivia Spencer portretterer begge sterke, fargede kvinner som har bitt i seg å bli dårlig behandlet av sine arbeidsgivere i årevis. I tillegg er Bryce Dallas Howard glimrende i sin rolle som ondskapsfulle ”Hilly”, en rasistisk og iskald kvinne som vil gjøre hva som helst for å opprettholde skillene mellom svart og hvit.

Alt i alt er ”The Help” en gripende film med gode skuespillerprestasjoner. I to og en halv time kan man som publikum forlate sitt eget liv, og bli en del av 1960- tallet og en verden der mennesker lever side om side, men samtidig milevis unna hverandre. Filmen får meg til å sitte igjen med en bedre forståelse for hvordan ting en gang var, samtidig som jeg kjenner meg lettet og glad for utviklingen som har skjedd de siste femti år. En fin film om viktige temaer som medmenneskelighet, respekt og likeverd.

Ei intens oppleving litt utanom det vanlege.

Danske Nicolas Winding Refn gjer sin USA-debut med filmen ”Drive” og trår inn i dei prestisjetunge rekkene til verdas beste regissørar etter å ha vorte tildelt den gjeve regiprisen ved Cannes, kor filmen vart hylla med ståande applaus. Refn opererer som vanleg i ein klasse for seg sjølv med sin særeigne, men utsøkte stilart tidlegare sett i ”Pusher”-trilogien, ”Bronson” og ”Valhalla Rising”.

I ”Drive” møter me ein namnlaus protagonist som lever eit dobbeltliv som stuntmann for filmbransjen og mekanikar om dagen, og som fluktsjåfør for simple kriminelle ved mørkrets frambrot. Livet hans er å køyre rundt i dei trafikkerte gatene i LA, fram til han skiftar kjennskap med nabojenta Irene og hennar son. Nye prioriteringar presenterer seg for ”The Driver” og han vert etterkvart del av ei kriminell underverd som raskt snurrar ut av hans kontroll. Ein vert vitne til at hovudkarakterens splitta personlegdom bryt gjennom det stoiske ytre etter som plotet spissar seg til; frå ein roleg og mystisk mann til ein giftig skorpion villig til å gjere kva som helst for å verne om sine kjære.

”Drive” er rå og vakker som eit eksistensielt kunstverk du kjenner på kroppen, den liknar m.a.o. lite sine moderne, heller uoriginale, CGI-fylte slektningar med gjengangarar som Jason Statham og Vin Diesel. Det ligg ein utsøkt stil og balansegong over ”Drive”; mellom øm kjærleik og eksplosiv vald, fartsfylte, men realistiske, biljaktar og fullstendig stillhet.

Refn er kjend for å nytte seg av relativt brutalt skildra vald i sine filmar og det er ikkje noko unntak i Drive. Dansken ser ut til å ha ei forkjærleik for hovud og det vert skote, knust og stukke ganske omsynslaust, men likevel utan å overdrive. Filmen er gjennomgåande mørk både stilistisk, i humor og ikkje minst gjennom valden den skildrar; ein film i ekte neo-noir stil. Refns heller modige bruk av stillstand dominerer store delar av filmen og speglar seg igjen i minimumsbruken av dialog som overraskar, men verkar så absolutt i hans fordel. Gjennom stillstanden og eit langsamt tempo vert karakterane forma og protagonistens og Irenes gryande kjærleik for kvarandre vert formidla gjennom små smil og lange blikk i staden for unødig dialog.

Skodespelarstaben gjer sjølvsagt sitt for at ”Drive” fungerer så godt som den gjer. Ryan Gosling skin gjennom i rolla som den namnlause og stoiske protagonisten, ein karakter som tydeleg er inspirert av både Steve McQueen og Clint Eastwoods ”Man With No Name”. Carey Mulligan gir oss ein yndig og uskuldig karakter i Irene. Albert Brooks både overraskar og imponerer stort i rolla som den augebrynslause, mafiaknytte Bernie Rose og er skremmande god med tanke på hans heller komiske fortid. Ryan Cranston leverer som vanleg i rolla som protagonistens medlidande manager og farsfigur. Ron Perlman er den einaste som trekker det heile ned eit hakk og overbeviser ikkje som den usympatiske og utilreknelege Nino.

”Drive” er ikkje ein film for massane, men for oss den fangar setter den sine spor. Samla sett er dette eit av årets høgdepunkt og definitivt ein film verdt å sjå igjen, og det snart.

Kvifor ”Drive” ikkje var del av Oscar-festen forstår ikkje eg.

En sterk historie om en familie i oppløsning.

Å leve sammen med en alkoholisert far er ikke enkelt. Særlig ikke når alle rundt later som om alt er bare bra. Dette kommer tydelig fram når vi nok en gang får et innblikk i livet til Jarle Klepp. Kompani Orheim, som kapret prisen for beste nordiske film under Göteborg Internasjonale Filmfestival, er den tredje filmen om Tore Renbergs populære romanfigur. Og Klepp er fortsatt en svært engasjerende karakter.

I Mannen som elsket Yngve, den første filmen om Klepp, kommer det frem at foreldrene til Jarle er skilt, og Jarle og moren har tydelig et anstrengt forhold til faren. Vi får imidlertid ikke vite hvorfor det er slik. Kompani Orheim besvarer på mesterlig vis dette spørsmålet.

Beskjeden om at faren er død får Jarle Klepp til å reflektere over sin vanskelige oppvekst. Tankene bringer han tilbake til midten av 1980-tallet og ungdomsskoletiden. Jarle (Vebjørn Enger) er i midten av tenårene og atmosfæren i hjemmet er alt annet enn harmonisk. Faren Terje (Kristoffer Joner) sliter med alkoholavhengighet og er kontrollerende og voldelig. For å takle familieproblemene søker Jarle tilflukt i musikken og politikken. Sara, Jarles mor (Cecilie A. Mosli), er på sin side redd for å forlate ektemannen og forsøker så godt hun kan å opprettholde illusjonen om at alt er i skjønneste orden. Et spørsmål man stiller seg underveis er derfor: kommer Sara noen gang til å sette ned foten?

Regissør Arild Andresen, som tidligere har laget ungdomsfilmen Keeper’n til Liverpool, skildrer et så alvorlig tema som alkoholmissbruk med stor dyktighet. Samtidig som han også gir er godt bilde på hvordan det er å være tenåringsgutt, med interesse for jenter, øl, og musikk.

Det presiseres flere ganger i filmen at Jarles far er besatt av ideen om at familien skal oppføre seg som et lag. Terje er svært opptatt av andre verdenskrig og den norske motstandsbevegelsen. Han beundrer samholdet og lagånden i motstandsbevegelsens kompanier og sammenligner sin egen familie med disse. I Terjes hode kjemper han og familien, ”Kompani Orheim”, også i en krig. En krig mot kreftene som forsøker å rive dem fra hverandre. Det viser seg etter hvert å være vanskelig å vinne dette slaget.

Kristoffer Joner er skummelt god i rollen som Terje Orheim. Han gjør en av sine beste rolleprestasjoner og formidler på en svært troverdig måte Terjes vidt forskjellige sider. Den edru og hyggelige skoleinspektøren, og den aggressive og ustabile mannen som kommer frem når han har drukket. En episode som gjør sterkt inntrykk er når Terje dytter Jarles hode ned i do for å straffe han. Joner er skremmende overbevisende i denne scenen.

Femten år gamle Vebjørn Enger har langt ifra den samme erfaringen som sin motspiller Kristoffer Joner, men til tross for Joners sterke prestasjon stilles han ikke i skyggen. Enger markerer seg som et stort talent og fyller rollen som Jarle klepp på strålende vis. Han får frem Jarles frustrasjon, fortvilelse og frykt uten å overspille. De forskremte blikkene til Jarle som fremkommer under farens raseriutbrudd er rett og slett hjerteskjærende.

Selv om filmen har en høyst alvorlig tematikk er det også rom for morsomme øyeblikk. Jarles tilværelse er med andre ord ikke helsvart. Dette gjør Kompani Orheim til en film som fremkaller latter og kanskje også en tåre eller to i øyekroken.

Velspilt og humoristisk byr ein våt draum av eit skodespelarensemble på eit fascinerande djupdykk i det urbane menneskets psyke.

Kva lurer bak ytret hjå eit suksessrikt storbymenneske? Bak høflegheitsfrasar, halvhjerta smil og tilsynelatande plettfri danning? Alt anna enn det førsteinntrykket tilseier, om ein skal ta karakterane i Carnage som dømer. I Carnage er det mennesket bak fasaden som står i sentrum, og kva som skjer med dette mennesket i ein trong leilegheit, full av krangel, og med ei stadig mindre velfylt flaske eksklusiv skotsk whisky. Bak den plettfrie fasaden skjular det seg nemlig alt anna enn det plettfrie – heller sinne, smålegskap, både håplause og kyniske ideal, alt pakka inn i komisk teft framført av eit skodespelarensemble ein sjeldan ser makan til.

Christoph Waltz, Kate Winslet, John C. Reilly og Jodie Foster er nemleg alle som  ein svært overbevisande i sine roller. Waltz er like overbevisande som overlegen kynikar som han er overlegen som kynisk antisemitisk i Inglorious Basterds. Jodie Foster imponerar som diplomatisk elitist, med stadig meir synlege, og sterke, underliggande følelsar.
Dei underliggande, undertrykte følelsane er nemleg i sentrum i teaterstykket God of Carnage som Roman Polanski her har overført til lerretet. Det heile startar med ein krangel mellom to skuleungar, gutane til dei to para. Eine guten ender opp med to utslåtte tenn, foreldra til den andre guten møter så opp i leilegheita til Foster og Reilly, for å løyse det heile så sivilisert som mogleg. Og det heile startar sivilisert. Ein anar derimot tidleg kor det heile vil enda. Penelope Longstreet – Foster – viss idè det var å invitere det andre paret på eit forsonande besøk, startar tidleg å irritere det andre paret med sine høgtsvevande humane ideal. Mannen hennar, Michael Longstreet (Reilly) skal for ein kvar framstå forsonande. Nancy Cowan (Winslet), ei dame konstant på kanten av eit emosjonelt stup, har allereie tidleg eit openbart problem med mannen, Alan Cowan (Waltz), sin overberande oppførsel. Waltz klarer kunstykket å framstille Cowan som irriterande og typisk buisness-mann, utan å la det gli over i det parodiske. Saman med humoristisk teft, byr han og resten av ensemblet på ei knippe flaue og herlige augeblikk. Kate Winslet fortenar og å bli nemnt i denne samanheng, men så visste ho allereie i serien Extras at ho innehar humoristisk teft til tusen.

Carnage er ikkje ein typisk film, langt ifrå. Her er ingen oppblåste budsjett der ein tredjedel av budsjettet går til Tom Cruise, ein tredjedel til bomber og granatar, og siste til ei lita horde med meir botox enn talent. Dialog føregår nemleg berre mellom dei fire, og berre mellom husets – leilegheitas – fira veggar. Slik ender filmen nesten opp som eit psykologisk eksperiment i regi av Polanski – noko som aleine kunne blitt slitsamt, men som reddast av humoristisk teft hand i hand med nemnte, sikleverdige, skodespelarprestasjonar. Desse gjer oss ein humoristisk studie i kva som eigentleg skjular seg bak den perfekte fasaden til det moderne suksessrike storbymennesket. Bak det plettfrie ytre av høflig danning, finn ein nemlig ikkje stort anna enn kynisme, smålegskap og forakt.

Elizabeth Olsen debuterer med et smell i et intenst drama om hvordan to kolliderende identiteter møtes og settes på spill.

Martha Marcy May Marlene gir en dypere innsikt i menneskets sinn, sårbarhet og søken etter konformitet. Martha (Elizabeth Olsen) gjenopptar etter to år kontakt med sin søster (Sarah Paulson) og hennes ektemann (Hugh Dancy). Hun har rømt fra en sekt på landet, og ønsker en plass å starte på ny. Tilpassingen til livet utenfor gården vil se ut til å være vanskeligere og mer annerledes enn først antatt, og redselen for å bli funnet av de gjenværende sektmedlemmene gjør hverdagen til en vanskelig kamp mellom to identiteter.

Filmen vipper mellom tiden i sekten og tiden hun tilbringer med søsteren. Det er først etter at hun blir presentert for kultleder Patrick (John Hawkes) at hun blir til ‘Marcy May’. Hun blir tatt i mot med åpne armer og døpes på ny. Sammen med navnet skiftes identiteten til Martha. Vi ser hvordan ’Marcy May’ steg for steg blir integrert i det lukkede kultsamfunnet, og hvordan den autoritære sektlederen hjernevasker og overtaler de unge jentene på gården til å blottlegge seg mentalt. Samtidig som denne fortiden hjemsøker Martha, prøver søsteren å komme nærmere innpå hva som plager henne. Martha har problemer med å vite hvor grensene går i den virkelige verdenen, og når hun klatrer opp i sengen til søsteren og svogeren midt på natten, skjønner søsteren raskt at problemet ligger dypere enn hun først trodde. I jakten på seg selv smelter Martha og Marcy May sammen i en kamp mellom fortid og nåtid – det inkluderende og det private. Med elementer av vold, sex og interne konflikter får man assosiasjoner til Mansonfamiliens hippiekult på 60-tallet.

La det bli sagt med en gang. Dette er ingen typisk psykologisk thriller. Debutregissør Sean Durkin bruker og mikser elementer fra indiesjangeren, og det er først og fremst filmens stemning og følelse som gjør dette til en film det er verdt å få med seg. I likhet med Debra Graniks ”Winter’s Bone” legges det stor vekt på karakterer og karakteristikk, og det er derfor kanskje ikke tilfeldig at man også her finner John Hawkes i en lignende rolle. Hawkes’ imponerer nok en gang med en kald, fryktløs og troverdig tolkning av sektlederen Patrick, men det er likevel nykommer Elizabeth Olsen som er den store stjernen i denne filmen. Ved å beherske alle de konflikterende følelsene mellom Martha og Marcy May debuterer hun sterkt og overraskende. Forholdet mellom de to søstrene er velspilt og troverdig og får oss nærmest til å overse den rotete karakteren til søsterens ektemann Ted. Lillesøsteren til barnestjernene Mary Kate og Ashley leverer og distanserer seg fra sine eldre søsken, og man sitter fort igjen med en dårlig samvittighet for å i det hele tatt ha sammenlignet dem med hverandre.

Martha Marcy May Marlene er verken den typiske kinofilmen eller den letteste filmtittelen, men følelsene sitter der. Søsterens leiekompleks ved en rolig innsjø glir brått og plutselig sammen med gården på landet, og det er ofte bare interiøret som gir oss en pekepinne på tid og sted. Filmen gir ingenting inn med teskje, men legger heller en ettersmak til omtanke. Frykten bygges opp, men spenningspunktene uteblir. Ved å spille på sårbarhet og søken etter aksept, gir filmen et sterkt bilde av hvor enkelt det kan være å bli knyttet fast til et nettverk utenom det vanlige. Og hvor vanskelig det er å komme ut fra det.

Fortellerglede på det jevne.

Mellomkrigstiden. Triumfbuen, Eiffeltårnet og en Paris-himmel innhyllet av et lettere slør fløyelsmykt snøfnugg. Fra et luftig perspektiv blir vi loset ned mot ærverdige Montparnasse togstasjon. Mellom togdamp og reisende på perrongen blir vi videre geleidet over ankomsthallen som myldrer av liv, før vi til slutt ender opp i stasjonens klokketårn. Her sitter 12 år gamle Hugo og iakttar stasjonen, og her slutter også filmens første fantastiske tagning. Det er noe Charles Dickens over det hele, noe Jean-Pierre Jeunet – dette oser av magisk fortellerglede.

«Hugo Cabret» er Martin Scorseses debut som barnefilmregissør. Det vil si, dette er ikke en rendyrket sjangerfilm. Langt fra Scorseses hardtslående gangstertitler som «Mean Streets», «Goodfellas» og «The Departed», er «Hugo Cabret» først og fremst en familiefilm i all sin inkluderende og brede appell. Med 1930-tallets Paris som bakteppe slekter filmen sånn sett mer på Scorseses tidligere biografiske periodefilmer som «Gangs of New York» og «The Aviator». I bunnen for fortellingen ligger Brian Selznicks illustrerte roman «Oppfinnelsen av Hugo Cabret».

Foreldreløse Hugo bor i veggene på Montparnasse togstasjon og holder stasjonens urverk i gang. De få gangene han våger seg ned på stasjonen er det for å stjele en matbit eller finne en ny del til den mystiske, defekte roboten hans far etterlot ham. Slik kommer han også i kontakt med eieren av stasjonens leketøysbutikk; Georges Méliès.

Her trer filmhistorikeren Scorsese frem. Filmelskeren Scorsese har lenge vært kjent som en ivrig tilhenger av bevaring og restaurering av eldre filmer – og «Hugo Cabret» er like mye en tematisering av filmbevaring som det er en hyllest til mediet. Méliès burde være et kjent navn for den gjengse kinoganger, men han er altså en av filmmediets virkelige pionerer. I «Hugo Cabret» blir Méliès romantiserende og sentimentalt behandlet, og større deler av hans produktive karriere blir et sentralt element i historien. Her begår også Scorsese noen feilskjær.

For med et slikt metafilmgrunnlag satt til 30-tallets Paris, er det liten tvil om dette stråler av potensiale. Med Scorsese i regissørstolen dannes også håp om stor fortellerglede. Men «Hugo Cabret» blir aldri en uforglemmelig, magisk opplevelse – slik nevnte første scene bærer bud om. Til det er den alt for underutviklet.

Teknisk sett, er dette håndverk av ypperste sort – selv i tradisjonell 2D. «Hugo Cabret» er først og fremst en visuell film. Det er svakheter i bærebjelkene manus og struktur som blir filmens fallgruver. For det ligger så mye uforløst potensiale, her. Både i underutviklede bikarakterer og et noe enkelt manus. Det er ikke før nærmere halvveis ut i filmen at konturene av en viss narrativ tråd begynner tre frem. Frem til da har Scorsese først og fremst benyttet tid og midler til å boltre seg fritt i skapelsesprosessen av filmens estetiske landskap.

Rik på filmhistoriske referanser, og full av sentimentalitet, er det visuelt «Hugo Cabret» står sterkest. Med mye på hjertet ligger det en tydelig fortellerglede her. Men det er også som fortelling Scorsese har et stykke igjen til noen «Oliver Twist» eller «Amélie».

P.S.: Hvorvidt 3D-versjonen av «Hugo Cabret» tilfører filmen noe, eller kun blir en gimmick, vites ikke da denne anmeldelsen har vurdert en 2D-versjon av filmen.

Vittig, men ikkje hysterisk. Drøy, men manglar brodd. Satirisk, utan å vere aktuell. «Nårje» har likevel sine lyspunkt.

Rare dialekter, falske tenner, rumpehumor og Otto Jespersen som sint, gammal mann. Det høyres kanskje kjend ut? Umiddelbart er det lite som ropar nyskapande, når ein høyrer om TV2 sin nye komiserie. Sketsjeformatet, med ulike karakterar som går igjen, har ein sett før, og Otto Jespersen, Henriette Steenstrup og John F. Brungot er kjende fjes for dei fleste. Kan denne gjengen saman by på noko nytt?

Serien gir seg ut for å vere eit opplysningsprogram, laga for at svenskane skal forstå oss nordmenn betre. Dette høyres ut som eit oppskriftsmessig utgangspunkt for skråblikk og satire, på vår bekosting. Skjetsjane byr på ei rekkje høve til å nikke gjenkjennande. Til tider er det òg veldig morosamt. I møtet med bonden som krevjer erstatning for ulven sine herjingar, alt frå fyllekøyring til kvinnemishandling, treff ein Jespersen på noko av sitt beste. Her er han i ei rolle han meistrar godt, og som ein har sett han i før. Kanskje er dette eit symbol på  ei endring i norsk fjernsynshumor, der han som tidlegare var kjend som den drøye og kontroversielle, no står for det trygge og velkjende? I så tilfelle let både  Steenstrup og Brungot til å vere klare til å ta på seg rolla som motpolen.

Dei to representerer det drøye, flaue og uventa. Ho som nyansatt, som set ut sine mannlege kollegaer med å fortelje om helga sine utskeiingar, før ho må gå for å «rygge ut en Snickers». Han i eit homoerotisk møte med fotballspelaren Freddie dos Santos, i traileren til den fiktive filmen Ekeberg Mountain. Sistnemnde blir meir flau enn morosam. Det er verkeleg grenser for kor mange gonger ein kan le av at det å det å setje den i krysset kan bety minst to ting.

Her er ein inne på noko av det som kanskje tydelegast svekkjer serien. Skodespelarane og fleire av premissa er gode, men manuset er ikkje med på å løfte dette opp til det potensialet ein anar at ligg der. I staden for å utforske spelerommet som ligg i klisjeane og stereotypane, tyr forfattarane til gjentaking av både gode og dårlege poeng.  Aktualitsaspektet ein kan forvente av eit satirisk progam, er meir eller mindre ikkje-eksisterande. Dei to tydelegaste referansane, er til Kaizers Orchestra og Brokeback Mountain. Ingen av dei skrik at dette er 2012.

Jespersen, Steenstrup og Brungot gir ein eit håp om at dette kanskje ikkje blir så verst, og at det kan vere verd å gi «Nårje» ein sjanse til.

En magisk svunnen tid.

Filmen The Artist gjør det mulig å drømme seg tilbake til gylne filmøyeblikk.  Filmen gir innblikk i filmhistorien på 1920-tallet og viser filmhistoriens banebrytende forløp videre. En kjærlighetshistorie veves inn i handlingen, som fremstilles i nostalgisk svart-hvitt, og kaster et behagelig slør over det hele.

En kan hevde at The Artist er en helt vanlig Hollywood-film, fordi at den romantiske historien er et bærende element i framstillingen. Men filmen favner bredere i sitt gode forsøk på å vise filmhistorisk utvikling.

Vi møter innledningsvis stumfilmstjernen George Valentin på 1920-tallet. Han kan ikke se for seg at talefilmen skal utrydde stumfilmen. Tilfeldigvis møter han på den unge skuespilleren Peppy Miller, som blir forelsket i ham. Samtidig gjør hun en stadig større karriere innenfor talefilmen, som til slutt utrydder stumfilmen helt. Dermed er Georges arbeidsområde revet vekk og mye av hans tilværelse rakner. Alt dette skjer mens de stadig har et godt øye til hverandre.

Filmen peker på at stumfilm og talefilm er to helt forskjellige måter å presentere film på. I stumfilmen måtte handlingen vises tydelig. Den var derfor i stor grad basert på ansikts -og kroppsuttrykk og skuespillerne spilte på følelser og begeistring. Musikken underbygde stemningen ytterligere. Med ord som et viktig virkemiddel innenfor talefilmen ble uttrykket helt annerledes. Det er mulig at dette ga rom for et dypere og et mer alvorlig og dramatisk handlingsplan. I The Artist inntreffer krisen rundt Georges nedadgående karriere akkurat da talefilmen begynner å ta over. Dette er et naturlig handlingsforløp, men kanskje ikke helt tilfeldig.

The Artist er uten tvil en filmperle for filmhistoriekjennere og andre som bare vil oppleve litt filmmagi. Kjærlighetshistorien som er bevegende gjør den universell og levend

En ung manns forsvarsel om død og fordervelse på en bro forårsaker midlertidig arbeidsledighet for døden.

Lyset slukkes, reklamen er slutt og orkestermusikken dundrer ut annlegget på kinosalen akkurat slik den skal gjøre. Stemningen bygges på ytterligere med masse eksplosjoner, dødningehoder og mange forskjellige måter å dø på før filmen i det hele tatt har begynt. Final Destionation 5 står på programmet og man vet så inderlig hva man går til. At en filmserie i det hele tatt har kommet så langt betyr som regel at det er en dårlig film, og at man tenker bare penger. Spesielt skrekkfilmsjangeren, da den lenge vært offer for oppfølgersyndromet. Derfor er overraskelen stor når det viser seg Final Destination 5 overhode ikke er en dårlig film. Istedenfor makter den å underholde til siste stund. Mange vil nok kanskje ikke sette underholdning som kriterium for om en film er bra. Det er nok sant i de fleste tilfeller, men selv om handlingen er tynn og karakterene er noe vi har sett hundre ganger før, så er det noe med helhetsproduktet som gjør at det sitter som støpt.

Dødens design

I en buss på firmatur sitter Sam Lawton, medarbeidere og eks-kjæresten hans å aner ingen fred og fare. Plutselig begynner broen de kjører over å gi etter, og mens de er i ferd med springe til sikkerhet dør en etter en på ubehagelige men spektakulære måter. Like etter Sam dør selv våkner han opp, og skjønner at dette er et forvarsel om hva som kommer til å skje. Snarrådig drar han vennene sine og eks-kjæresten i sikkerhet. Det han ikke vet er at han nå har dømt de til døden, og ingen kan stoppe han fra å få det han vil.

Bro-scenen er umakelig godt regissert, og viser at de ikke holder tilbake når det gjelder å kverke karakterene på underholdende måter. Det hjelper så lite hvis filmen ikke opprettholder samme kvalitet gjennom hele dens spilletid. Men scene etter scene i filmen er fylt av gode spesialeffekter og kreative måter døden bruker for å etterfylle behovet sitt. Man skjønner også veldig tidlig at handlingen ikke er så viktig. De fleste karakterene er karikaturerer av de som var med i de andre filmene, og man bryr seg ikke når de dør. Det man derimot bryr seg om er hvordan opptakten til deres død utarter seg, og hvilke kreative endelikt filmskaperen har pønsket ut. Nesten alle disse dødscenene i filmen opprettholder denne kreativiteten, og plasserer den foran andre i samme klasse.

Forfriskende femtall

De to første Final Destination filmene var gode filmatiske produkt, og gjorde sitt for å bygge videre på det universet de hadde kreert. Da film nummer tre kom begynte man å ane en stagnasjon, og det ble ikke særlig bedre i den neste. Derfor var det nok en del dårlige forvetninger til denne filmen. Men filmen overrasker med å være både spennende og uforutsigbar; noe som er en stor bragd så sent i en filmserie. Traileren til femeren er et godt eksempel da den fra utsiden gjør det alle slike type filmklipp gjør; viser for mye. Når man ser filmen snus det helt på hodet, og traileren har istedenfor laget overraskelser for publikum. For karakterer man trodde kom til å dø på det tidspunktet gjør det ikke, eller at opptakten til det er annerledes.

Andre grunnet til at filmen føles så forfriskende er nok at den er såpass velregissert. Steven Quale er mannen bak dette, og siden han tidligere har jobbet mye med spesialeffekter, kan man tenke seg at han er noe av grunnen til at de er så gode og spektakulære. Dette er til tider akkompagnert av episk orkestermusikk, laget av Brian Tyler. Hans komposisjoner vever inn hovedtemaet fra de to første filmene på en mesterlig måte. Spesielt gir det gode temaet i introsekvensen en indikasjon på hvordan musikken kommer til å være i resten av filmen.

Underholdende bra?

Til nå har anmeldelsen bare tendert mot det positive i filmen, men det betyr ikke at den ikke har noen feilskjær. Nei, det er ikke den beste filmen som har blitt sluppet. Men det er en av de mest underholdende filmene på lenge, og den makter å holde dette tempoet oppe mesteparten av filmen. Likevel har ikke scenene etter bro- eller gymsekvensen den samme tyngden. Fordi disse to scenene er såpass velregissert og bygger seg opp på en mesterlig måte, at det blir vanskelig å følge dem opp. Det ser også ut som filmen skal miste en del av sin piff helt mot slutten, men redder seg med en sekvens som kan ta pusten fra deg. Handling er heller ikke som nevnt filmens store styrke, og man burde kanskje vurdere filmen ut i fra det. Men undertegnede koste seg så mye gjennom filmen at det gjorde ikke så mye.