Alkoholens skyggeside

En sterk historie om en familie i oppløsning.

Å leve sammen med en alkoholisert far er ikke enkelt. Særlig ikke når alle rundt later som om alt er bare bra. Dette kommer tydelig fram når vi nok en gang får et innblikk i livet til Jarle Klepp. Kompani Orheim, som kapret prisen for beste nordiske film under Göteborg Internasjonale Filmfestival, er den tredje filmen om Tore Renbergs populære romanfigur. Og Klepp er fortsatt en svært engasjerende karakter.

I Mannen som elsket Yngve, den første filmen om Klepp, kommer det frem at foreldrene til Jarle er skilt, og Jarle og moren har tydelig et anstrengt forhold til faren. Vi får imidlertid ikke vite hvorfor det er slik. Kompani Orheim besvarer på mesterlig vis dette spørsmålet.

Beskjeden om at faren er død får Jarle Klepp til å reflektere over sin vanskelige oppvekst. Tankene bringer han tilbake til midten av 1980-tallet og ungdomsskoletiden. Jarle (Vebjørn Enger) er i midten av tenårene og atmosfæren i hjemmet er alt annet enn harmonisk. Faren Terje (Kristoffer Joner) sliter med alkoholavhengighet og er kontrollerende og voldelig. For å takle familieproblemene søker Jarle tilflukt i musikken og politikken. Sara, Jarles mor (Cecilie A. Mosli), er på sin side redd for å forlate ektemannen og forsøker så godt hun kan å opprettholde illusjonen om at alt er i skjønneste orden. Et spørsmål man stiller seg underveis er derfor: kommer Sara noen gang til å sette ned foten?

Regissør Arild Andresen, som tidligere har laget ungdomsfilmen Keeper’n til Liverpool, skildrer et så alvorlig tema som alkoholmissbruk med stor dyktighet. Samtidig som han også gir er godt bilde på hvordan det er å være tenåringsgutt, med interesse for jenter, øl, og musikk.

Det presiseres flere ganger i filmen at Jarles far er besatt av ideen om at familien skal oppføre seg som et lag. Terje er svært opptatt av andre verdenskrig og den norske motstandsbevegelsen. Han beundrer samholdet og lagånden i motstandsbevegelsens kompanier og sammenligner sin egen familie med disse. I Terjes hode kjemper han og familien, ”Kompani Orheim”, også i en krig. En krig mot kreftene som forsøker å rive dem fra hverandre. Det viser seg etter hvert å være vanskelig å vinne dette slaget.

Kristoffer Joner er skummelt god i rollen som Terje Orheim. Han gjør en av sine beste rolleprestasjoner og formidler på en svært troverdig måte Terjes vidt forskjellige sider. Den edru og hyggelige skoleinspektøren, og den aggressive og ustabile mannen som kommer frem når han har drukket. En episode som gjør sterkt inntrykk er når Terje dytter Jarles hode ned i do for å straffe han. Joner er skremmende overbevisende i denne scenen.

Femten år gamle Vebjørn Enger har langt ifra den samme erfaringen som sin motspiller Kristoffer Joner, men til tross for Joners sterke prestasjon stilles han ikke i skyggen. Enger markerer seg som et stort talent og fyller rollen som Jarle klepp på strålende vis. Han får frem Jarles frustrasjon, fortvilelse og frykt uten å overspille. De forskremte blikkene til Jarle som fremkommer under farens raseriutbrudd er rett og slett hjerteskjærende.

Selv om filmen har en høyst alvorlig tematikk er det også rom for morsomme øyeblikk. Jarles tilværelse er med andre ord ikke helsvart. Dette gjør Kompani Orheim til en film som fremkaller latter og kanskje også en tåre eller to i øyekroken.