«Kreativ tørke» er trolig et fremmedord i Motorpsychos vokabular. Etter over 20 år og utallige utgivelser er landets mest uforutsigbare band tilbake igjen – med sitt mest ambisiøse prosjekt noensinne.
Motorpsycho har utvilsomt opparbeidet seg unik posisjon i norsk rocks historie. Noe som ble meget tydelig da Morgenbladet i fjor kåret de 100 beste norske utgivelsene gjennom tidene, stemt frem av musikerne selv. Motorpsycho hadde fem album inne på listen, hvorav to blant de 20 øverste. På dette dobbeltalbumet har derimot trøndertrioen beveget seg inn i ukjent farvann, resultatet er et maritimt konseptalbum.
Fra bestillingsverk til plate
«The Death Defying Unicorn» ble opprinnelig fremført som et bestillingsverk under 50-års jubileet til Moldejazz i 2010. Siden den gang er musikken omarrangert, raffinert og spilt inn på nytt sammen med produsent Kåre Chr. Vestrheim. Ståle Storløkken er med videre fra bestillingsverket, det er også Trondheim Jazzorkester og strykerne i Trondheimssolistene.
Storløkken er for mange mest kjent bak tangentene i Supersilent, men bør regnes som et fjerde bandmedlem på denne platen. Han er kreditert som låtskriver på flere spor og har både komponert og arrangert store deler av platens instrumentale partier.
Psykedelisk sjøslag
«A fanciful and fairly far-out musical fable». Albumets undertittel gir en liten forsmak på hvilken reise Motorpsycho og kompani er i ferd med å legge ut på. Med et slikt stjernelag på dekk ligger det meste til rette for en fantastisk, men til tider utfordrende seilas.
Vokalist og bassist, Bent Sæther, hentet inspirasjon til tekstene fra litterære klassikere som «Odysseen» og «Moby Dick». Begge verkene er også oppført som anbefalt tilleggslitteratur på baksiden av omslaget. Tekstuniverset i «The Death Defying Unicorn» følger en ung mann som blir tvunget til å mønstre på som sjømann.
Den orkestrale og instrumentale introen på albumet glir etter noen minutter over i den storslagne låten «The hollow lands». Kenneth Kapstad briljerer med delikat og kaotisk trommespill, mens Hans Magnus Ryans gitar viderefører melodilinjen fra introen. Frem til nå er det lite som minner om Motorpsycho slik vi kjenner dem fra før, men det endrer seg når låten brått skifter både takt og karakter. Med ett er det umiskjennelig Motorpsycho. I løpet av de neste sporene er bandet og resten av musikerne innom episke progrock partier og dvelende, men vakre instrumentale stykker som gir tiltrengte pusterom. Her kommer de to ensemblene og Størløkkens arrangementer virkelig til sin rett.
Verdig punktum
Motorpsycho har også tidligere gitt ut plater med store symfoniske lydbilder. Henholdsvis «Phanerothyme» (2001), «It’s a Love Cult» (2002) og samarbeidet med hornseksjonen til Jaga Jazzist i 2004. I forhold til disse står derimot årets «The Death Defying Unicorn» igjen som et mer gjennomført kunstnerisk prosjekt. Et konseptalbum med slike proporsjoner kunne lett glidd over i ren stormannsgalskap og kaos, men Motorpsycho og Storløkken styrer skuta på stødig vis. Det tar noen gjennomlyttinger før man klarer å gripe helheten, men det er absolutt verd innsatsen.
Bent Sæther synger bedre enn på lenge, og bandet har kanskje aldri spilt så bra før. Noe som ettertrykkelig kommer frem på avslutningssporene «Mutiny!» og «Into the mystic». Førstnevnte manes frem av Sæthers tunge og drivende bassriff, en tung og fortreffelig låt i god, gammel Motorpsycho-ånd. Den siste låten er en noe mer neddempet seanse, som ved hjelp Ola Kvernbergs bidrag på fiolin og Ståle Storløkkens svevende synth, setter et verdig punktum på albumet.
Neste gang norgeshistoriens beste plater skal oppsummeres, er det ikke umulig at «The Death Defying Unicorn» finner sin plass på listen.