Category: Scenekunst

I UKErevyen iWorld får NHH studentene vise at de kan mer enn å regne.

Årets ukerevy strutter av energi, glede og formidlingsevne. Alt er sydd sammen på en profesjonell og seervennlig måte. Kvaliteten på både regi og koreografi er så god at man glemmer at dette er en student revy. Derfor er det muligens lett å være for streng mot denne revyen og å heller sammenligne  den med profesjonelle revyer heller enn andre student revyer.

Den røde tråden i årets ukerevy er nylig avdøde Stive Jobs ankomst til himmelen hvor han kritiserer jorden for å være gammeldags og mener det er på tide å oppgradere til iWorld. Revy sketsjene blir presentert som en del av det iWorld har å by på. Linken mellom de ulike nummer og iWorld er ikke alltid like tydelig. Likevel dukker Gud, Jesus og Jobs opp ofte nok til at den røde tråden ikke forsvinner.

Selv om revyens utseende er profesjonelt er ikke alltid tekstene av samme karakter. Det er nemlig langt mellom latterkulene og den helt store latter krampen uteblir også. Til gjengjeld er den musikalske showet absolutt verdt å se og man kjeder seg ikke et øyeblikk.

Student revyer har en tendens til å la det interne ta styringen, men det har disse NHH studentene klart å unngå, slik at det også blir spiselig for oss på høyden.

Av nummer som er verdt å trekke fram er særdeles god Øystein Sunde parodi i Knut Anders Torsets skikkelse.  Gjennom hele dette innslaget satt latteren løst og det var lett å la seg imponere over de musikalske ferdighetene.

I nummeret Lei en Østfolding blir man introdusert for en alltid positiv og direkte østfolding spilt av Håvard Helgesen. Poengene og ideen er god, men de helt gode tekstene lar vente på seg sammen med latteren.

Gabrielle får gjennomgå i treffende og morsom parodi, framført av Benedikte Sørbye som høyst sannsynlig er bedre å synge enn orginalen. NHH studentene får vist at de har så det rekker av selvironi når de lansere iLandshjelpen hvor de understreker viktigheten av å hjelpe seg selv før man eventuelt hjelper andre. Jentene som ble tatt for kokain smugling i Bolivia får passet sitt påskrevet i en treffende og høyst underholdende oppsummering av deres Bolivia opphold.

I løpet av forestillingen kan man heller ikke unngå å ta turen innom himmelens motstykke, helvete. Her møter man igjen Stalin, Saddam, Gaddafi og Kim Jong-il i Diktator kameratene som på humoristisk vis beskriver livet i helvete.

Stein Erik Hagen, Petter Stordalen og Olav Thon ble tatt på kornet i Lars Rabo Halvorsen, Nicholas Roberts og Knut Andres Thorset skikkelser da de skulle ønske velkommen til hver sin fest som på alle måter karakteriserer disse kjendisene.

Denne våren kan man vanskelig ha unngått å få med seg Hver gang vi møtes på TV2. iWorld har selvfølgelig sin egen versjon hvor Tone Damli Aaberge spilt av Olaug R. Stemsrud utmerker seg med sin lettkledde tolkning av Bjønevisa.

Et høydepunkt blant student revyer

Lyserosa tråd i eit fantastisk skaparverk.

Hva: UKErevyen, NHH. Tittel: «iWorld»

Å opne revyen med å fortelle kor overraskande det er at så mange har kome, samanlikna med dei 20 publikumarane som stilte på førre revy, var gjerne å slå forventingane litt i trynet. Men smerten forsvinn fort, då vi møter dei to skapargudane Steve Jobs (Nicholas Roberts) og sjølvaste Gud (Knut Anders Thorset) i himmelen.

Jobs forsøker å overtyde både Gud og Jesus om at verda treng ei oppgradering, ei oppgradering i form av iWorld. Konseptet lovar ei enklare og meir lettvindt verd, og vi vert lova eit innblikk i dette fantastiske universet. Med dette er rammar for dei litt over 20 innslaga danna.

Knallsterke prestasjonar både innan song, dans, skodespel og parodiering er gjennomgåande prega av ivrige NHH-studentar som gir alt for å oppnå suksess.
Notidsrelevansen er tilstade gjennom heile revyen, frå kokainsmugling i Bolivia, politisk debatt, I-landshjelp, Justin Bieber-hysteri til ei avkledd Tone Damli som deltakar i «Hver gang vi møtes». Ikkje ein augeblink er prega av frykt for at dei skal feile. Studentane gir eit inntrykk av full kontroll gjennom heile revyen, og gir slik publikum muligheit til å lene seg tilbake og nyte revyen frå start til slutt.

Eit av høgdepunkta i første akt er parodien på landeplaga «Ring meg» av Gabrielle (Benedikte Sørbye), framført med slåande presise mimikkar og rørsler. Kaninar blir etne, drapstruslar utlevert, og energinivået er upåklageleg.

I andre akt møter vi «Diktatorkameratene» Saddam Hussein, Kim Jong-il, Osama Bin Laden og Gaddafi musikalsk foreina i helvete. Til melodien av «Se alltid lyst på livet», syng dei lukkeleg tekstar som «Vi lever under jorda, og trives med det. Føler oss hjemme, i helvete. Alle jævlers eget Grad Canaria». Akkompagnert av ivrig svinging av gitarar og andre våpen, samt kostymer som i seg sjølve er nok til at det rykker i lattermusklane, vert dette stikket eit av dei morosamaste.

I nummeret «Rap-poeten», serverer NHH-studentane ein reflektert kritikk av det banale ved rap-industrien. Poeten (Nicholas Roberts) utviklar i samspel med sin butler James (David A. Vekony) og si kone (Rikke Iversen) ein rap-låt beståande av dei mest sentrale ingrediensar og ordspel som er å finne i ein slik hit. Linjer som «Spankin that ass» og «Dancing hard to this motherfucking beat» vert framført med stor ironisk innleving. Skodespelet til dei to mennene, med hovudvekt på Vekony sine særprega butlerfakter, samt sterk songprestasjon frå Iversen, gjer nummeret komplett.

På tross av at vi med jamne mellomrom finn oss i himmelen saman med Gud, Jobs og Jesus, som diskuterer om verda treng oppdatering eller ei, fell den raude tråden noko vekk i dei ulike nummera. Det er rett og slett ofte vanskeleg å fange opp kva dei ulike innslaga har å gjere med sjølve ramma for revyen. Avslutninga, der det kjem fram at Jobs også ynskjer å oppgradere sjølve menneska, ber preg av eit noko desperat forsøk på å nøste innslaga saman til ein moralsk bodskap. Tråden er gjerne tilstade, men i ein noko utvaska og lyserosa versjon. Den vert noko vanskeleg å finne i virrvarret av fargar denne revyen suksessfult byr på.

En befriende aften for alle flinke piker med stålkontroll (og mennene deres).

Har du også flink-pike-syndromet? Holder tempoet oppe gjennom hele døgnet, så du ikke skal rekke å kjenne hvor sliten du egentlig er? Baker både vanlige og glutenfrie boller til barnehagen, har full kontroll over alt som skal skje den neste uken, og skjønner INGENTING i det øyeblikket du innser at du har bommet på tiden eller tatt feil av dagene? Da er du ikke alene, ifølge Pernille Sørensen. Men det er helt greit! Ikke føl deg ille til mote av den grunn, det er helt normalt. Og slett ingen sykdom, slik som det ofte blir fremstilt.

Dette er temaet i forestillingen – flinke piker som legger lista unaturlig høyt for seg selv, både når det gjelder jobb, familie, venner og fritid. Sørensen prøver å legge skylden på sin beskyttede oppvekst i Bærum når hun skal forklare hvorfor hun ble som hun ble. Det blir fortalt flere hysterisk morsomme historier, og på et lerret i bakgrunnen får vi se flere tegn fra tidlig barndom på at hun kom til å bli en flink pike. Blant annet får vi se et grotesk dikt med pene, symmetriske border rundt, og bilder av en søt, liten Pernille i blondekjole som spiller piano samtidig som hun smiler fint til kameraet. Det var nok ingen vei utenom…

Mange kjenner Pernille Sørensen fra NRK-programmene Løvebakken og Melonas, og hun har både vært nominert til Gullruten (2004 og 2005) og vunnet Komiprisen for årets nykommer (2003). «Flink pike» er Sørensens første solo-forestilling, og hun imponerer til de grader. Hun er selvironisk, intelligent og overraskende personlig, og utviser en enorm selvsikkerhet der hun står helt alene på scenen. Det er ikke langt mellom de gode poengene, og mange av dem er hentet fra en travel hverdag som de fleste kan kjenne seg (altfor godt) igjen i.

Sørensen ble raskt varm i trøya, og det gikk ikke lang tid før jeg nesten ikke rakk å trekke pusten mellom de gode poengene. Spesielt den høflige harseleringen med Tone Damli og hennes opptreden hos Skavlan for noen uker siden var vidunderlig. Både bloggen, de lange slanke beina, behovet for å vise seg (nesten) naken og den sexy dialekten blir gjort narr av. «Men ho virka ålreit da, veldig ålreit. Sikkert skikkelig grei altså.» Også den velkjente Mette-Marit-parodien fikk publikum til å brøle av latter. Hva er vel et Pernille Sørensen-show uten denne?

Showet – er en hyllest til alle damer som karrer seg gjennom livet med altfor høye standarder for hva som er greit, sa Sørensen til Aftenposten før premieren i Oslo i høst.  Og slik blir det. Jeg går derifra med en god følelse inni meg; jeg er visst ikke så verst likevel, selv om jeg går gjennom hverdagen med (altfor) høye forventninger til meg selv. Det er helt greit å være flink pike. Men det er visst også greit å ikke alltid være perfekt pike, og jeg lover meg selv å ha litt mindre dårlig samvittighet neste gang det blir frossenpizza til middag eller fredagsvasken består av å støvsuge gulvet! Sørensen får også et ekstra pluss for å spøke med Bergen by – som hun helt tydelig kjenner godt.

Dette er eksempel på eit innlegg.