”En tøff overgang fra det inkluderende til det private”

Elizabeth Olsen debuterer med et smell i et intenst drama om hvordan to kolliderende identiteter møtes og settes på spill.

Martha Marcy May Marlene gir en dypere innsikt i menneskets sinn, sårbarhet og søken etter konformitet. Martha (Elizabeth Olsen) gjenopptar etter to år kontakt med sin søster (Sarah Paulson) og hennes ektemann (Hugh Dancy). Hun har rømt fra en sekt på landet, og ønsker en plass å starte på ny. Tilpassingen til livet utenfor gården vil se ut til å være vanskeligere og mer annerledes enn først antatt, og redselen for å bli funnet av de gjenværende sektmedlemmene gjør hverdagen til en vanskelig kamp mellom to identiteter.

Filmen vipper mellom tiden i sekten og tiden hun tilbringer med søsteren. Det er først etter at hun blir presentert for kultleder Patrick (John Hawkes) at hun blir til ‘Marcy May’. Hun blir tatt i mot med åpne armer og døpes på ny. Sammen med navnet skiftes identiteten til Martha. Vi ser hvordan ’Marcy May’ steg for steg blir integrert i det lukkede kultsamfunnet, og hvordan den autoritære sektlederen hjernevasker og overtaler de unge jentene på gården til å blottlegge seg mentalt. Samtidig som denne fortiden hjemsøker Martha, prøver søsteren å komme nærmere innpå hva som plager henne. Martha har problemer med å vite hvor grensene går i den virkelige verdenen, og når hun klatrer opp i sengen til søsteren og svogeren midt på natten, skjønner søsteren raskt at problemet ligger dypere enn hun først trodde. I jakten på seg selv smelter Martha og Marcy May sammen i en kamp mellom fortid og nåtid – det inkluderende og det private. Med elementer av vold, sex og interne konflikter får man assosiasjoner til Mansonfamiliens hippiekult på 60-tallet.

La det bli sagt med en gang. Dette er ingen typisk psykologisk thriller. Debutregissør Sean Durkin bruker og mikser elementer fra indiesjangeren, og det er først og fremst filmens stemning og følelse som gjør dette til en film det er verdt å få med seg. I likhet med Debra Graniks ”Winter’s Bone” legges det stor vekt på karakterer og karakteristikk, og det er derfor kanskje ikke tilfeldig at man også her finner John Hawkes i en lignende rolle. Hawkes’ imponerer nok en gang med en kald, fryktløs og troverdig tolkning av sektlederen Patrick, men det er likevel nykommer Elizabeth Olsen som er den store stjernen i denne filmen. Ved å beherske alle de konflikterende følelsene mellom Martha og Marcy May debuterer hun sterkt og overraskende. Forholdet mellom de to søstrene er velspilt og troverdig og får oss nærmest til å overse den rotete karakteren til søsterens ektemann Ted. Lillesøsteren til barnestjernene Mary Kate og Ashley leverer og distanserer seg fra sine eldre søsken, og man sitter fort igjen med en dårlig samvittighet for å i det hele tatt ha sammenlignet dem med hverandre.

Martha Marcy May Marlene er verken den typiske kinofilmen eller den letteste filmtittelen, men følelsene sitter der. Søsterens leiekompleks ved en rolig innsjø glir brått og plutselig sammen med gården på landet, og det er ofte bare interiøret som gir oss en pekepinne på tid og sted. Filmen gir ingenting inn med teskje, men legger heller en ettersmak til omtanke. Frykten bygges opp, men spenningspunktene uteblir. Ved å spille på sårbarhet og søken etter aksept, gir filmen et sterkt bilde av hvor enkelt det kan være å bli knyttet fast til et nettverk utenom det vanlige. Og hvor vanskelig det er å komme ut fra det.