Bergen Kunsthall fortsetter sitt årlige samarbeid men Borealisfestivalen og byr på en spennende festivalutstilling med kunstner og poet Karl Holmqvist. Årets tema er ”Protest” og etter å ha tatt turen innom NO.5 for å bivåne ”The Visit” kan jeg forstå hvorfor Karl Holmqvist´ tekstuelle kunstverk er valgt som årets utstilling.
Det første som slår betrakteren når man stiger inn i utstillingsrommet er den nærmest brutale hvitheten man møter. Det er veldig hvitt, og veldig lyst, samtidig som en messende stemme fyller rommet. Dette kan høres tomt ut, men inntrykkene blir paradoksalt nok overveldende etter hvert som utstillingen utspiller seg. Veggene er kritthvite, bare brutt av svarte, tusjskrevene tekster og det er få objekter i selve rommet. På skrå til høyre i rommet står en ca. 140 cm høy, hvit boks, og på den siden som befinner seg nærmest veggen henger en svart flatskjerm. Det er herfra den monotone, messende stemmen kommer. Skjermen viser bare ord, setninger, de samme som leses høyt over anlegget. Det er en rar blanding av kommersielle slagord og blødmer , og mer dekonstruerte setninger der han bryter opp ordene og leser dem på en ny måte. Holmqvist er som nevnt både kunstner og poet og han jobber mye med Konkret poesi, og det å trekke lyd inn i kunsten. Tv-skjermen med den monotone opplesningen av blandingen av mening og nonsens illustrerer dette veldig godt. Det kan nesten virke som om uttalen av ordet er viktigere enn selve betydningen.
Den første veggen viser svarte håndskrevne setninger, de er skråstilte på en måte som minner om et gjerde, eller en gammel skigard. Disse brytes et par steder av skrift i et slags ruter/diamant mønster. På venstre vegg har man en stor diamant av ordet LIZ, på høyre vegg finner man en lignende diamant utformet av ordet LIV. Det kan hentyde til Elizabeth Tayor og Liv Ullmann kanskje?
Setningene er de som leder oss gjennom utstillingen, tvinger oss til å gå fra venstre mot høyre i takt med utstillingen selv. Setningene er en blanding av slagordaktige fraser og vanlige setninger. Til venstre i midten av rommet henger en glassplate med ord utformet i neonrør. Ordene er fra en Beyonce låt ”Who run this mother” , som blir nok en referanse til en berømt kvinnefigur i tråd med Taylor/Ullmann referansen. En annen morsom kvinnereferanse var omskrivningen av sitat fra Marie Antoinette med veggverset ”Drug wars in Mexico. It´s no joke. Let them snort coke”.
Et av de mest spennende verkene er tekstverket på den motstående veggen fra inngangen. Det kan minne om et gammelt ordpuslespill der man skal finne ord i et sammensurium av bokstaver. Sjelden har jeg vært mer bevisst på hvordan hjernen jobber når den automatisk forsøker å finne mening i noe tilsynelatende meningsløst. På et tidspunkt svømte det bokstavelig talt for øynene mine, og med den messende stemmen i bakgrunnen ble det nesten for mye. Om jeg skal trekke frem noe negativt så må det bli at akustikken i utstillingsrommet har så mye klang, at de gangene det var flere enn meg i rommet og disse snakket sammen så opplevdes det forstyrrende, nesten invaderende. Om dette var et bevisst grep eller ikke kan ikke vites.
Det sterkeste inntrykket en sitter igjen med er at utstillingen byr på så mye, og at den kan forandre form og mening for hver enkelt betrakter. Og som betrakter så utfolder utstillingen seg, og forandrer seg, i takt med referansene man klarer å finne. Det interessante her blir da at selv om vi kan alle ha et sett med felles referanser, er assosiasjonene disse gir ulike og kanskje til og med unike for hver enkelt. På toppen av den hvite boksen ligger en haug med små buttons med den påtrykte teksten: Give poetry a chance, disse kan besøkende arrangere som de vil. Noe som understreker oppfatningen av at kunstneren ønsker at betrakteren skal bruke, og utfordre, sine egne konvensjonelle ideer av hva som er meningsbærende, som en del av utstillingen.
Utstillingen er stappfull av referanser. Og det høres for mye ut, men det funker. Jo mer man ser, jo flere sider ser man. Sjelden har en så liten utstilling stilt meg så mange spørsmål, og fått meg til å sette spørsmålstegn ved språk og dets iboende, men også potensielt foranderlige mening, i en så tilsynelatende enkel fremstilling.
Utstillingen vises i NO.5 i Bergen Kunsthall og varer fra 9.mars til 8.april 2012.