Category: Film og fjernsyn

«Martha Marcy May Marlene» viser hurtige glimt av stor filmkunst, men ikke mange nok.

Det er alltid spennende med debutfilmer, og dette er intet unntak. Sean Durkin har fra tidligere av regissert et par kortfilmer. Med denne filmen har han tatt steget opp og gitt seg selv lov til å skyte med større kaliber. Spørsmålet er om ikke pistolen har blitt for stor og blinken for liten? Det som riktignok treffer er hans intuisjon og klare innsikt i å gi hovedrollen til rett person. Elisabeth Olsen har tidligere spilt i Silent House(2011), og dette blir hennes andre store opptreden. Hun redder filmen på mange måter. Olsen er med på å gi rollekarakteren «Martha» den tyngden filmen trenger. Hun skaper alene et troverdig univers, og byr tilskueren nærmere sin særegne intimsone; et kaldt og nærtfølende sted. Durkin ser Olsen. Han gir henne et naturlig utløp for den subtile skuespillerkunst. Hun har virkelig tatt utfordringen, og mestrer kunsten på et toppnivå. Skuespillerprestasjonen hennes setter standarden for hele filmprosjektet til Durkin – om antydningens kunst.

Fanget inn i landlige omgivelser. Martha bestemmer seg en dag for å rømme fra gården og sekten hun er en del av. Hun løper inn i skogen, mens en rekke personer roper og løper etter henne. Denne åpningsscenen setter opp en større og overhengende symbolikk, og Durkin viser glimt av stor fortellerkunst akkurat her. Finner hun stien? Er rømningen, stien fra godt til bedre eller fra noen trygt til kaos? Og vil hun noen gang finne sin egen vei ut av «skogen»? Svaret på dette får man muligens når Martha møter søsteren og ektemannen i et idyllisk sommerhus. Gjenforeningen med søsteren setter opp den nødvendige kontrasten til et fint lite drama – mellom sektens psykologi og den større omverden. Et møte som setter Martha på psykologiske prøvelser.

I retrospektive tilbakeblikk antyder man konturene av sektens natur, og hvordan dette kan ha påvirket Martha. Bildet av sekten blir til tider stereotypisk. Det bærer preg av å ta utgangspunkt i en allmenn oppfattelse av hva en sekt bør være, og ikke et nytt, hva eller hvordan? Likevel er miljøskildringene gode. Følelsene som kommer til uttrykk danner et bestemt følelsesregister som gir et dypdykk i sektens indre psyke. Særlig slående er den seksuelle undertonen som kommer fram i hver eneste scene. En interessant observasjon, men tonene av sex reiser få av rollekarakterene til nye høyder. Enkelte blir for flate, og intensjonen om økt nysgjerrighet faller fort til grunne.

Durkin har valgt å pense tematikken inn i et thriller-format. Dette blir til tider problematisk. Sjangeren henter sin styrke fra det å antyde og skape spenning ved å si minst mulig. Antydningens kunst kan være forførende, men drepende kjedelig når hint ikke blir fulgt opp av handling, ti av ni ganger, et antydningens maraton. Et mulig spenningspotensiale i filmen blir blokkert av for lite handling, og helheten minner mer om et drama som ufrivillig er påtredd kappen av en thriller. Det hjelper heller ikke på at bestemte klippeteknikker repeteres i det uendelige og gir forutsigbare hint om hva som skal skje fremover.

Streeps storspill alene gjør filmen om ”Jernkvinnen” til en minneverdig opplevelse.

I ”Jernkvinnen” blir vi kjent med den aldrende Margaret Thatcher som en dement kvinne i 80 årene tolket av Meryl Streep. Historien om hvordan hun ble Storbritannias første kvinnelige statsminister blir skildret gjennom tilbakeblikk  fra Thatcher mens hun vandrer forvirret rundt i huset og snakker med sin avdøde ektemann.

”Jernkvinnen” er like mye en fortelling om problemstillingene rundt demens som det er historien om Storbritannias lengst sittende statsminister. Tilbakeblikkene oppfattes som korte og til dels usammenhengende. Når livet til en så betydningsfull, kontroversiell og omstridt kvinne brettes ut på lerret, hadde det i større grad vært ønskelig å få innblikk i det politiske aspektet, heller enn hennes demente hverdag.

Regisør Phyllida Lloyd og manusforfatter Abi Morgan har valgt å legge filmens fokus til mennesket Maggie Thatcher som på mesterlig vis blir skildret gjennom Meryl Streeps eksepsjonelle skuespiller presentasjoner. Hun skildrer Thatcher gjennom flere epoker i livet på en mer enn troverdig måte. Streep alene gjør filmen til en minneverdig opplevelse, i en ellers middelmådig historie.

I Jernkvinnen finner det ikke noe slikt som et samfunn rundt makten.

Det burde være mulig å lage en engasjerende film om Margaret Thatcher, en av etterkrigstidens mest kontroversielle politikere. Nøkkelen ligger i å velge rett, blant alle historiene om kjønnskamp fra en antifeminist, maktkamper i partiet og kriger mot fagforeningene hjemme og om landområder ute.

Regissør Phyllinda Lloyd forspiller sjansene gjennom ukloke fortellevalg. En uforløst rammefortelling der demente Maggie kjemper med og mot tilbakeblikkene, fortrenger plassen folk og velgere burde ha i en politisk fortelling. Nåtids-Thatcher gir dog Meryl Streep rom til å briljere overfor Oscar-akademiet, og hun griper sjansen til gangs. Hennes Thatcher-tolking redder filmen fra kollaps, og får oss til å tenke over hva for eksempel Stephen Frears, som hadde slik en heldig hånd med det britiske klassesamfunnets øvre lag i The Queen, kunne gjort med dette materialet. Regissøren har i stedet klart å gjøre krig, sorg og maktkamper til konflikter som aldri overstiger romtemperatur.

“SKAVLAN” is a Friday night talk show airing primetime in Norway and Sweden. It is by far the most seen talk show in Scandinavia. The show is hosted by Fredrik Skavlan, Norwegian known for his focused, yet sympatethic style dealing with a wide range of topics. Among Fredrik`s guests you will find famous politicians, Artists, authors, actors, singers, journalists and several others. “SKAVLAN” shows the socio-historical life of the famous people`s experiences in the way of interview with them. Fredrik Skavlan is presenting tough questions in soft way by using chat shows, these of course, carefully constructed and performed questions. The close chats between Fredrik Skavlan and his guests in the show provide a bit image about the guest`s social life.Actually what keeps the audience coming back for more, however, is a single person – the guest that come to “SKAVLAN”. The guest is the all-important glue to a successful of “SKAVLAN” talk show, and if the guest isn’t a good one, Fredrik Skavlan can miss his talk show. So what exact qualities make a talk show guests good? There’s always charisma, good comedic timing, and a sharp wit. While most will agree that talk show guests aren’t exactly supermodels it’s safe to say that a good talk show host isn’t hard on the eyes, either. Not only are the best talk show guests visually appealing, but they stimulate your intellect as well. The best hosts thos who come to “SKAVLAN” are smart people. When Fredrik Skavlan was asking questions to the guests about their personal life and impressions concerning certain issues most of them react to those questions naturally without any emotion. Some times the guests become surprised when they faced unwilling questions. For example, Michael Steven, a candian singer and actor, was a guest in “SKAVLAN” in 2011. Fredrik asked him that how he met his wife for the first time, and Michael Steven was suprised and he laughed but after a moment he replayed naturally that he met her in concert of music show in Argentina. He saw her from across and said to her u are beautifull.They were met after the concert in the bar and she couldn`t speak english but she come with a man that could english. Michael was drunk and said to the man you are beautifull.The man told him that she likes him and she was in phone with her mother and said I am sitting with Michael Steven but he is a gay. In the “SKAVLAN” occurs on the show is framed by the Fredrik and guests, i mean the questions some of the guests ask the other quests. The presenter has a high degree of control over both the show and the production team and this makes the show more attractive. Here in the “SKALVAN ” What it all boils down to is the degree to which Fredrik connect with his audience. Fredrik Skalvan is bringing successful talk show to his own audiences. The best host, therefore, is the one that matches your tastes. The presenter also has good experienced to communicate with guests about different cases. The presenter`s journalistic approach and strong style of communication makes his number of viewers increased, and the program become one of the most influential in scandinivia. His good nature and generosity are highlighted by his inviting guests from high rank like prime ministers and ministers.The presenter focus on a different aspect of sociability, namely self dislcosing or confessional talk before the camera. “SKALVAN ” is the bridge talk show between sweden and norway and subtitled with norwegian language even if the guests are from sweden, but when we come to the fact subtitle is not necessary because most of the norwegian understand swedish language and coincide.

Gripende portrett som griper over for mye.

«Verdens mektigste mann», er filmplakatens ubeskjedne beskrivelse av J. Egar Hoover. Som grunnlegger og direktør av det amerikanske etterforskningbyrået FBI i nesten et halvt århundre, er ikke en slik beskrivelse så langt unna sannheten.

«J. Edgar» portretterer en hensynsløs lederskikkelse som benytter brutale og ulovlige midler for å overvinne politiske aktivister, gangstere eller motstandere innad i egen organisasjon. Gjennom sin kamp for å skape et tryggere USA, forsøker han fremstå som en slags folkets superhelt.

Heldigvis forteller «J. Edgar» noen moderne Dirty Harry-historie. Filmen forsøker å gi et innblikk i Hoovers myteomspunnet privatliv, hvor det har florert av rykter om homoseksualitet og transvestittisme.

Leonardo DiCaprio formidler en gripende tolkning av en mann som gjennom hele livet forsøker å akseptere seg selv og sin undertrykte seksualitet. Den beryktede relasjonen mellom Hoover og hans assistent Clyde Tolson blir viet mye oppmerksomhet uten at det virker for utleverende og uten at man ukritisk hengir seg til ettertidens spekulasjoner.

Gjennom hele filmen veksler regissør Clint Eastwood frem og tilbake i tid, fra starten av Hoovers karriere og frem til hans siste leveår i 1972. Dessverre er to timer for knapt til å gi et utfyllende bilde av det enorme historiske bakteppet, og man sveiper innom så mange ulike hendelser at det ofte føles overfladisk og oppstykket. Dessuten forblir flere historiske navn uforklart for alle uten brede kunnskaper om amerikansk kriminalhistorie.

En tidsforskyving på over femti år stiller høye krav til sminke. DiCaprio og Armie Hammer gjør begge imponerende innsats i sine gammelmannskropper, men troverdigheten ødelegges dessverre av en kraftig oversminking som knapt er en Kristian Valen-sketsj verdig.

Vekslingen mellom det offentlige og det private er filmens drivende kraft, og filmen lykkes tidvis i å gi et troverdig innblikk i hvordan Hoovers personlige kamper påvirket sentrale politiske beslutninger.

Mission Impossible: Ghost Protocol er den fjerde i rekken av filmer der vi møter Tom Cruise som agenten Ethan Hunt. Med seg har han tøffe Paula Patton, en fin, om enn overtydelig, moromann i Simon Pegg, og en solid Jeremy Renner. Sammen jakter de på en svensk atomforsker, godt spilt av Michael Nyquist.

Filmen begynner med at vår mann brytes ut av et russisk fengsel av sine nye agentkollegaer,  USA mistenker sine gamle uvenner Russland for å ha lumske planer som inkluderer detonering av en atombombe. Har en ikke sett det før tenker man kanskje, men nei! Dette er den post-kalde krigen med en vri! Hunt er mannen som får oppdraget, og med sitt team bak seg, samt en russisk terrier av en politimann i hælene, jakter Hunt på en gal svenske og hans koffert. Ferden går fra Russland til Dubai. Det er stort, det er påkostet og det er veldig kult.

Men det beste med denne filmen er at jeg sitter igjen med følelsen av at ingenting var unødvendig. Plotmessig kan man forsvare nesten hver actionsekvens. Biljakter, vindusklatring på verdens høyeste bygg, fengselsflukt, mannejakt i en sandstorm og parkeringshusakrobatikk!

Og Tom selv slår seg fordervet til tider, og ser til og med oppriktig bekymret ut når han kaster ut i den ene halsbrekkende prosjektet etter det andre. Han gir oss en actionhelt som slår seg og preges av det. En helt som, alltid lykkes for så vidt, men ikke uten synlige vanskeligheter. Dette gjør at man føler lettelse når Hunt forserer de tøffeste hindre, helten selv har sine tvil og det formidles troverdig til oss. Han klarer å overbevise publikum om at det slett ikke er gitt at det ender godt. Og det er en forfriskende forandring fra alle andre actiontyper der ute, med sine steinansikt og ”tørrvittige” kommentarer. De som redder verden all day, every day uten å foretrekke en mine.

Da tror jeg mer på Tom.

Det er en virkelig god film for sin sjanger. Det eneste som trekker ned var en litt forvirrende sluttscene, men til og med den har sin funksjon  i og med at den setter døren fint på gløtt for neste eventyr.

Svak, men sterk. Stor, men liten.

Mamma Mia-regissør Phyllida Lloyd og skuespiller Meryl Streep samarbeider igjen. Nå er det portrettet av den første og eneste kvinnelige statsministeren i Storbritannia – Margareth Thatcher – som står for tur. Handlingen foregår i London der hun ser tilbake på sin politiske karriere, familielivet og hendelser som har betydd mye for henne.

Oscarnominerte Meryl Streep tolker rollen som Thatcher mer menneskelig enn en hadde forventet av en jernkvinne. I enkelte scener virker hun nærmest svak, liten og usikker og en lurer på hvor jernet har tatt veien. Det at filmen er bygget rundt at Thatcher er blitt dement og hallusinerer, virker forstyrrende for flyten i handlingen og gjør at en sitter igjen med et uklart syn på damen. Likevel blir en begeistret og en smule fandenivoldsk når denne kontroversielle damen, som er kjent for sin styrke og sine bastante idéer, virkelig kommer til sin rett når hun danker ut de mannlige kollegene sine i parlamentet.

Kulissene i filmen er tidsriktige og troverdige, og det er ingen overraskelse at sminkørene er Oscarnominert; da likheten mellom Meryl Streets karakter og Thatcher selv er slående. Til tider kan en undre seg om det ikke er Thatcher på lerretet! Om en vil ha et overfladisk innblikk i Thachers liv og virke er filmen vel verdt to timers oppmerksomhet.

For 15 år siden lagde Harald Zwart filmens Hamilton vendetta som er basert på Jan Guilous Vendetta med Peter Stormare, Lena Olin og Mark Hammill i rollene. 15 år senere spiller man inn boken « i nasjonens interesse, og regissøren er denne gangen mer ukjente regissøren for oss nordmenn, Katherine Windfeld. I Hamilton finner man løsningen på at det skal være i nasjonens interesse. Vi forflytter oss inn i post 11.september 2001, med svarene som finnes med terrorisme og politisk drap noe vi ikke gjør i romanen som følger kalde krigen.

Som sagt forflytter vi oss i denne filmen inn i post 11.september 2001, med svarene som finnes med terrorisme og politisk drap. 2012-filmen blir vi invitert til ett nytt ord og det er «i nasjonens interesse», noe som «Hamilton ikke fatter hvorfor ettersom han i filmen er langt mer menneskelig enn tidligere.  Alt handler om at det skal gå i nasjonens interesse fremfor sin egen interesse, og siden Carl Hamilton spiller en mer menneskelig figur i denne filmen enn den gamle filmen for 15 år siden. Samtidig som den forrige filmen befinner seg markant mer på de utenlandske ressurser av spionverden, legges nasjonens interesse mer på svenske marker enn tidligere. Filmen handler om Carl Hamiltons jakt på missilvåpen i den tredje verden for å lokalisere terrorismens nettverk blir mer og mer intenst i filmen jo mer nærmere våre egne grenser blir nådd. Statsministeren som spilles av Pernille August kan lett bli ett offer for ett internasjonalt privat hær regissert med CIA i bakhånd grunnet terrorismelovene som eksisterer av 11/9-angrepet. Hamiltons oppgave å lokalisere nemlig de svenske missilvåpen som tilslutt faller på somaliske hender. Selvsagt tar den svenske regjeringen avstand når ett angrep ser på den afrikanske østkant.  Hamiltons plan blir så i regi av nasjonens interesse er å lokalisere nemlig bakmannen for å kunne bedriver terrorisme, og i forsøket dukker det opp utfordringer på rekke og rad for Hamilton. Hamilton har flere ess i ermet enn det fienden tror, og nasjonens interesse fortsatt blir ivaretatt på høyeste nivå og nasjonens interesse blir tatt inn i en nytt og mer personlig nivå i karakterene.

Filmen gir mer inntrykk av seg å være mer en politisk thriller enn en forrykende action film som den forrige filmen bærer preg av og den mer ukjente regissøren kan stolt bære over å gjort Carl Hamilton mer menneskelig enn en typisk amerikansk superhelt som man alltid har sett Hamilton på tidligere som gjennom filmen vendetta. Men føringene i filmen og at handlingene mangler i filmen, fordi det er gitte situasjoner som gjør at jeg tror det er mer med filmen ved at det kanskje lurer noe mer bak det politiske spillet enn det filmen gir utslag å være på. Filmen hopper og hopper og de som har lest Guilous bok kan bli besviket over egentlig filmens potensial som kunne løftet seg om det var mer dialog enn handling i filmen. Men alt i alt gir filmen det publikum vil like i filmen, høyt dramatisk politisk spill på høyt nivå fra amerikansk hold og uventet hold egentlig.

Gi blaffen i å sutre fordi det er lenge til helg. Onsdager på NRK er ukas nye høydepunkt.

NRKs nye satsing ”Lilyhammer” er en dramaserie på åtte episoder som handler om den New York- baserte mafiosoen Frank Taglianos (Steven Van Zandt) som blir omplassert til Lillehammer gjennom vitnebeskyttelsesprogrammet til FBI. Etter å ha vitnet mot sine egne får han muligheten til selv å velge hvor han vil starte sitt nye liv, og med tv- bilder fra OL på Lillehammer friskt i minne er valget enkelt. Med idylliske fantasier om ren luft, hvit nysnø og flotte damer setter ”Giovanni Henriksen” kursen mot nord, men det viser seg ganske raskt at livet som arbeidsledig innvandrer i Oppland ikke blir helt slik han hadde tenkt seg. Omstillingen blir stor, men ”Giovanni” oppdager nokså umiddelbart at hans noe tvilsomme metoder fra mafiaen kan komme godt til nytte, også på bygda i Norge.

En cocktail der hovedingrediensen er Sopranos- veteran ”Little Steven” og blandevannet er utgjort av norske navn som Steinar Sagen, Trond Aurvåg, Mariann Ottesen og Fridtjov Såheim. Min første tanke; dette kan slå alle veier.

De første minuttene var jeg forvirret. Etter åtte minutter, når taxisjåføren Roar (Sagen) møter bygdas nyeste tilskudd med setningen ”You look a little Arabish in the face”, var jeg begeistret. Et par minutter senere, når ”Giovanni” kommer ut døra fra sitt nye hjem iført lusekofte, snowjoggers og ”I <3 NY- norsk” lue, var jeg solgt.

Kjenner en til norsk byråkrati og bygdeliv er Såheims glimrende portrettering av den NAV – ansatte ”Jan” mer enn nok til å lokke frem latteren. Det samme kan sies om karakteren ”Geir Elvis” (Kyrre Hellum), som er bygdas fremmedfryktende Elvis- imitator og politimann. Van Zandts mimikk er hysterisk, og spenningskurven i serien holder stand med stadig nye komidramatiske situasjoner. For de som er glade i romantikk kan man også lukte en gryende romanse mellom ”Giovanni” og Ottesens karakter, lærerinnen ”Sigrid”.

Gjennomført, nyskapende og tatt på kornet. Dette lukter Gullruten- vinner lang vei.

En uforglemmelig separasjon.

Det er med nyanserte penselstrøk regissør Asghar Farhadi maler et opprivende, handlingsmettet og velspilt samtidsportrett av det moderne Iran. For selv om det islamistiske bakteppet gjennomgående blir utfordret, tyr Farhadi aldri til fordømmelse.

Her blir vi i stedet – som filmens karakterer – presentert for stadige moralske dilemma, en multifasettert intrige, og spørsmål om klasse, kjønn, handlingsfrihet og kausalitet.

Utgangspunktet for handlingen er et sekularisert middelklassehjem hvor en pleietrengende far, en 11 år gammel datter, samt muligheten for å flykte landet danner fundamentet for konflikten. Bruddet – den tilsynelatende uunngåelige skilsmissen – er et av flere trekk som for utenforstående virker uforsonlig med samfunnet og kulturen regissør Farhadi presenterer.

En av filmens store styrker ligger derfor i valget om å unngå den lettvinte, alt for opplagte kursen; her er intet tydelig oppgjør med hverken samfunn eller religion. Dette er snarere et empatisk blikk på hvordan et samfunn som dette oppleves på et menneskelig nivå.

Det hele malt med kløktige, subtile penselstrøk innenfor tematisk universelle rammer.