«Jernkvinnen»

I Jernkvinnen finner det ikke noe slikt som et samfunn rundt makten.

Det burde være mulig å lage en engasjerende film om Margaret Thatcher, en av etterkrigstidens mest kontroversielle politikere. Nøkkelen ligger i å velge rett, blant alle historiene om kjønnskamp fra en antifeminist, maktkamper i partiet og kriger mot fagforeningene hjemme og om landområder ute.

Regissør Phyllinda Lloyd forspiller sjansene gjennom ukloke fortellevalg. En uforløst rammefortelling der demente Maggie kjemper med og mot tilbakeblikkene, fortrenger plassen folk og velgere burde ha i en politisk fortelling. Nåtids-Thatcher gir dog Meryl Streep rom til å briljere overfor Oscar-akademiet, og hun griper sjansen til gangs. Hennes Thatcher-tolking redder filmen fra kollaps, og får oss til å tenke over hva for eksempel Stephen Frears, som hadde slik en heldig hånd med det britiske klassesamfunnets øvre lag i The Queen, kunne gjort med dette materialet. Regissøren har i stedet klart å gjøre krig, sorg og maktkamper til konflikter som aldri overstiger romtemperatur.