”Vinteren er femti bøker lang og nagler deg til stillheten som et insekt på knappenål”, skriver Gerard Donovan i sin første roman på norsk, Vinter i Maine.
Julius Winsome bor alene i sitt barndomshjem i skogene nord i delstaten Maine, tett på grensen til Canada. Her er vinteren seks måneder lang, og den kalde, hvite stillheten er gjennomtrengende i Donovans poetiske ordføring.
Hovedpersonen er vokst opp hos sin far som var en intellektuell einstøing. Julius har overtatt den ensomme tilværelsen blant farens bøker, og lever der fortsatt, 51 år gammel. Farens behov for ro og stillstand er en flukt fra grusomme minner om andre verdenskrig. Men Julius vet ikke om noe annet enn livet i tømmerhytten i North Maine, og har aldri på egenhånd oppsøkt kontakt med andre mennesker. De siste årene har Julius hatt kjærkomment selskap av terrieren Hobbes, og allerede på første side, i første setning, er hunden drept. Skutt fra kloss hold, antakelig av en jeger. Julius finner ham blødende i snøen, og nå står mannen alene mot verden midt i jaktsesongen. Utstyrt med sin avdøde fars rifle blir skogene omkring Fort Kent gjort om til en snikskyttersone, i jakten på oppreisning.
Historien om Julius Winsomes hevn føres frem parallelt med at vi blir kjent med livet i tømmerhytten en uke i månedsskiftet oktober-november. Mengder av fyringsved og glovarm te holder Julius varm, mens han sitter i en pinnestol foran peisen og leser. Innsiden av husveggene er kledd med i alt 3282 bøker, hovedsakelig skinninnbundne klassikere i originalutgaver. Bøkene fungerer i fysisk forstand som en kuldeisolasjon og beskyttelse mot naturkreftene, mens Julius’ forhold til innholdet i bøkene er en åndelig isolasjon fra omverdenen. Litteraturen er en livsledsager, særlig William Shakespeare og interessen for spesielle, elisabetanske ord, som han i barndommen måtte lære tre av i døgnet.
Tapet av Hobbes stjeler Julius’ evne til nitidig lesing. Rastløsheten blir så påtrengende at han ikke lenger klarer å forsvinne inn i bøkene. Dermed er to grunner til å leve, frarøvet ham. Selv om Hobbes i tilbakeblikk fremstilles med velutviklede egenskaper, er dette ikke en roman der dyrets overnaturlige evner er grunnlaget for historien, slik man kan lese eksempelvis i Jack Londons klassiske dyrefortellinger.
Det er en barsk mann-mot-verden fortelling hvor ensomhet og fraværet av kjærlighet forvandler protagonisten fra ungkar til utilregnelig galning. Det bor mange i disse skogene som ikke kan bo noe annet sted, skriver Donovan. Og den uhyggelige stemningen forsterkes av at Julius’ inngangsdør alltid står ulåst. Hovedpersonen er selv fritt vilt, i sitt eget hus.
Forfatteren Donovan er først og fremst poet, og der er en skjønnhet i språket og en nærhet til hovedpersonen som har overlevd Kyrre Haugen Bakkes oversettelse.
Vinter i Maine er en roman om tap av kjærlighet, og om et ensomt liv på avveie.