Et ærlig forsøk

«Martha Marcy May Marlene» viser hurtige glimt av stor filmkunst, men ikke mange nok.

Det er alltid spennende med debutfilmer, og dette er intet unntak. Sean Durkin har fra tidligere av regissert et par kortfilmer. Med denne filmen har han tatt steget opp og gitt seg selv lov til å skyte med større kaliber. Spørsmålet er om ikke pistolen har blitt for stor og blinken for liten? Det som riktignok treffer er hans intuisjon og klare innsikt i å gi hovedrollen til rett person. Elisabeth Olsen har tidligere spilt i Silent House(2011), og dette blir hennes andre store opptreden. Hun redder filmen på mange måter. Olsen er med på å gi rollekarakteren «Martha» den tyngden filmen trenger. Hun skaper alene et troverdig univers, og byr tilskueren nærmere sin særegne intimsone; et kaldt og nærtfølende sted. Durkin ser Olsen. Han gir henne et naturlig utløp for den subtile skuespillerkunst. Hun har virkelig tatt utfordringen, og mestrer kunsten på et toppnivå. Skuespillerprestasjonen hennes setter standarden for hele filmprosjektet til Durkin – om antydningens kunst.

Fanget inn i landlige omgivelser. Martha bestemmer seg en dag for å rømme fra gården og sekten hun er en del av. Hun løper inn i skogen, mens en rekke personer roper og løper etter henne. Denne åpningsscenen setter opp en større og overhengende symbolikk, og Durkin viser glimt av stor fortellerkunst akkurat her. Finner hun stien? Er rømningen, stien fra godt til bedre eller fra noen trygt til kaos? Og vil hun noen gang finne sin egen vei ut av «skogen»? Svaret på dette får man muligens når Martha møter søsteren og ektemannen i et idyllisk sommerhus. Gjenforeningen med søsteren setter opp den nødvendige kontrasten til et fint lite drama – mellom sektens psykologi og den større omverden. Et møte som setter Martha på psykologiske prøvelser.

I retrospektive tilbakeblikk antyder man konturene av sektens natur, og hvordan dette kan ha påvirket Martha. Bildet av sekten blir til tider stereotypisk. Det bærer preg av å ta utgangspunkt i en allmenn oppfattelse av hva en sekt bør være, og ikke et nytt, hva eller hvordan? Likevel er miljøskildringene gode. Følelsene som kommer til uttrykk danner et bestemt følelsesregister som gir et dypdykk i sektens indre psyke. Særlig slående er den seksuelle undertonen som kommer fram i hver eneste scene. En interessant observasjon, men tonene av sex reiser få av rollekarakterene til nye høyder. Enkelte blir for flate, og intensjonen om økt nysgjerrighet faller fort til grunne.

Durkin har valgt å pense tematikken inn i et thriller-format. Dette blir til tider problematisk. Sjangeren henter sin styrke fra det å antyde og skape spenning ved å si minst mulig. Antydningens kunst kan være forførende, men drepende kjedelig når hint ikke blir fulgt opp av handling, ti av ni ganger, et antydningens maraton. Et mulig spenningspotensiale i filmen blir blokkert av for lite handling, og helheten minner mer om et drama som ufrivillig er påtredd kappen av en thriller. Det hjelper heller ikke på at bestemte klippeteknikker repeteres i det uendelige og gir forutsigbare hint om hva som skal skje fremover.