Uforutsigbar stagnasjon

En ung manns forsvarsel om død og fordervelse på en bro forårsaker midlertidig arbeidsledighet for døden.

Lyset slukkes, reklamen er slutt og orkestermusikken dundrer ut annlegget på kinosalen akkurat slik den skal gjøre. Stemningen bygges på ytterligere med masse eksplosjoner, dødningehoder og mange forskjellige måter å dø på før filmen i det hele tatt har begynt. Final Destionation 5 står på programmet og man vet så inderlig hva man går til. At en filmserie i det hele tatt har kommet så langt betyr som regel at det er en dårlig film, og at man tenker bare penger. Spesielt skrekkfilmsjangeren, da den lenge vært offer for oppfølgersyndromet. Derfor er overraskelen stor når det viser seg Final Destination 5 overhode ikke er en dårlig film. Istedenfor makter den å underholde til siste stund. Mange vil nok kanskje ikke sette underholdning som kriterium for om en film er bra. Det er nok sant i de fleste tilfeller, men selv om handlingen er tynn og karakterene er noe vi har sett hundre ganger før, så er det noe med helhetsproduktet som gjør at det sitter som støpt.

Dødens design

I en buss på firmatur sitter Sam Lawton, medarbeidere og eks-kjæresten hans å aner ingen fred og fare. Plutselig begynner broen de kjører over å gi etter, og mens de er i ferd med springe til sikkerhet dør en etter en på ubehagelige men spektakulære måter. Like etter Sam dør selv våkner han opp, og skjønner at dette er et forvarsel om hva som kommer til å skje. Snarrådig drar han vennene sine og eks-kjæresten i sikkerhet. Det han ikke vet er at han nå har dømt de til døden, og ingen kan stoppe han fra å få det han vil.

Bro-scenen er umakelig godt regissert, og viser at de ikke holder tilbake når det gjelder å kverke karakterene på underholdende måter. Det hjelper så lite hvis filmen ikke opprettholder samme kvalitet gjennom hele dens spilletid. Men scene etter scene i filmen er fylt av gode spesialeffekter og kreative måter døden bruker for å etterfylle behovet sitt. Man skjønner også veldig tidlig at handlingen ikke er så viktig. De fleste karakterene er karikaturerer av de som var med i de andre filmene, og man bryr seg ikke når de dør. Det man derimot bryr seg om er hvordan opptakten til deres død utarter seg, og hvilke kreative endelikt filmskaperen har pønsket ut. Nesten alle disse dødscenene i filmen opprettholder denne kreativiteten, og plasserer den foran andre i samme klasse.

Forfriskende femtall

De to første Final Destination filmene var gode filmatiske produkt, og gjorde sitt for å bygge videre på det universet de hadde kreert. Da film nummer tre kom begynte man å ane en stagnasjon, og det ble ikke særlig bedre i den neste. Derfor var det nok en del dårlige forvetninger til denne filmen. Men filmen overrasker med å være både spennende og uforutsigbar; noe som er en stor bragd så sent i en filmserie. Traileren til femeren er et godt eksempel da den fra utsiden gjør det alle slike type filmklipp gjør; viser for mye. Når man ser filmen snus det helt på hodet, og traileren har istedenfor laget overraskelser for publikum. For karakterer man trodde kom til å dø på det tidspunktet gjør det ikke, eller at opptakten til det er annerledes.

Andre grunnet til at filmen føles så forfriskende er nok at den er såpass velregissert. Steven Quale er mannen bak dette, og siden han tidligere har jobbet mye med spesialeffekter, kan man tenke seg at han er noe av grunnen til at de er så gode og spektakulære. Dette er til tider akkompagnert av episk orkestermusikk, laget av Brian Tyler. Hans komposisjoner vever inn hovedtemaet fra de to første filmene på en mesterlig måte. Spesielt gir det gode temaet i introsekvensen en indikasjon på hvordan musikken kommer til å være i resten av filmen.

Underholdende bra?

Til nå har anmeldelsen bare tendert mot det positive i filmen, men det betyr ikke at den ikke har noen feilskjær. Nei, det er ikke den beste filmen som har blitt sluppet. Men det er en av de mest underholdende filmene på lenge, og den makter å holde dette tempoet oppe mesteparten av filmen. Likevel har ikke scenene etter bro- eller gymsekvensen den samme tyngden. Fordi disse to scenene er såpass velregissert og bygger seg opp på en mesterlig måte, at det blir vanskelig å følge dem opp. Det ser også ut som filmen skal miste en del av sin piff helt mot slutten, men redder seg med en sekvens som kan ta pusten fra deg. Handling er heller ikke som nevnt filmens store styrke, og man burde kanskje vurdere filmen ut i fra det. Men undertegnede koste seg så mye gjennom filmen at det gjorde ikke så mye.