Noe forglemmelig

Fortellerglede på det jevne.

Mellomkrigstiden. Triumfbuen, Eiffeltårnet og en Paris-himmel innhyllet av et lettere slør fløyelsmykt snøfnugg. Fra et luftig perspektiv blir vi loset ned mot ærverdige Montparnasse togstasjon. Mellom togdamp og reisende på perrongen blir vi videre geleidet over ankomsthallen som myldrer av liv, før vi til slutt ender opp i stasjonens klokketårn. Her sitter 12 år gamle Hugo og iakttar stasjonen, og her slutter også filmens første fantastiske tagning. Det er noe Charles Dickens over det hele, noe Jean-Pierre Jeunet – dette oser av magisk fortellerglede.

«Hugo Cabret» er Martin Scorseses debut som barnefilmregissør. Det vil si, dette er ikke en rendyrket sjangerfilm. Langt fra Scorseses hardtslående gangstertitler som «Mean Streets», «Goodfellas» og «The Departed», er «Hugo Cabret» først og fremst en familiefilm i all sin inkluderende og brede appell. Med 1930-tallets Paris som bakteppe slekter filmen sånn sett mer på Scorseses tidligere biografiske periodefilmer som «Gangs of New York» og «The Aviator». I bunnen for fortellingen ligger Brian Selznicks illustrerte roman «Oppfinnelsen av Hugo Cabret».

Foreldreløse Hugo bor i veggene på Montparnasse togstasjon og holder stasjonens urverk i gang. De få gangene han våger seg ned på stasjonen er det for å stjele en matbit eller finne en ny del til den mystiske, defekte roboten hans far etterlot ham. Slik kommer han også i kontakt med eieren av stasjonens leketøysbutikk; Georges Méliès.

Her trer filmhistorikeren Scorsese frem. Filmelskeren Scorsese har lenge vært kjent som en ivrig tilhenger av bevaring og restaurering av eldre filmer – og «Hugo Cabret» er like mye en tematisering av filmbevaring som det er en hyllest til mediet. Méliès burde være et kjent navn for den gjengse kinoganger, men han er altså en av filmmediets virkelige pionerer. I «Hugo Cabret» blir Méliès romantiserende og sentimentalt behandlet, og større deler av hans produktive karriere blir et sentralt element i historien. Her begår også Scorsese noen feilskjær.

For med et slikt metafilmgrunnlag satt til 30-tallets Paris, er det liten tvil om dette stråler av potensiale. Med Scorsese i regissørstolen dannes også håp om stor fortellerglede. Men «Hugo Cabret» blir aldri en uforglemmelig, magisk opplevelse – slik nevnte første scene bærer bud om. Til det er den alt for underutviklet.

Teknisk sett, er dette håndverk av ypperste sort – selv i tradisjonell 2D. «Hugo Cabret» er først og fremst en visuell film. Det er svakheter i bærebjelkene manus og struktur som blir filmens fallgruver. For det ligger så mye uforløst potensiale, her. Både i underutviklede bikarakterer og et noe enkelt manus. Det er ikke før nærmere halvveis ut i filmen at konturene av en viss narrativ tråd begynner tre frem. Frem til da har Scorsese først og fremst benyttet tid og midler til å boltre seg fritt i skapelsesprosessen av filmens estetiske landskap.

Rik på filmhistoriske referanser, og full av sentimentalitet, er det visuelt «Hugo Cabret» står sterkest. Med mye på hjertet ligger det en tydelig fortellerglede her. Men det er også som fortelling Scorsese har et stykke igjen til noen «Oliver Twist» eller «Amélie».

P.S.: Hvorvidt 3D-versjonen av «Hugo Cabret» tilfører filmen noe, eller kun blir en gimmick, vites ikke da denne anmeldelsen har vurdert en 2D-versjon av filmen.