Oppfølgeren ingen unner noen å skrive

Joan Didion i omkamp med sorgen.

Når en forfatter plutselig treffer en nerve i bokmarkedet og belønnes med millionsalg og hittil ukjent kjendisstatus, er publikums reaksjon gjerne at vi vil ha mer; man trenger ikke gå lenger enn til kinoenes endeløse rekke av oppfølgere og nyinnspillinger av velkjent materiale for å se at denne publikums- og markedslogikken ikke bare gjelder bokkjøperne. Slik sett kunne man tenke seg at de mange venner den amerikanske forfatteren Joan Didion vant etter hennes bestselger «De magiske tankers år» (2007) reagerte med sitrende fryd da nyheten kom om at suksessen skulle få en oppfølger – den nå foreliggende «Blue nights».

Slik er det ikke. «Blue nights» er, på tross av sine store kvaliteter, den oppfølgerboken ingen unner noen å skrive. I «De magiske tankers år» fortalte Didion hvordan det første året etter at ektemannen John Gregory Dunne døde, artet seg. Det var en sår fortelling om savn og selvransakelse, hvor forfatteren førte en kontinuerlig dialog med seg selv om hvordan hun skulle gripe sin nye verden an. Didions litterære selvforhandlinger foregikk ofte i tragiske omgivelser; mye av tiden etter John Dunnes dødsfall tilbragte Didion ved sykesengen til datteren Quintana, som svevde mellom liv og død. «Blue nights» er fortellingen slik den ser ut i dag, når Quintana Roo Dunne også er borte.

Å beskrive noe så privat som sorg er en vanskelig øvelse. Det er så lett å bli sittende fast i sorgen. Quintana var redd for å dvele ved det, skriver Didion: «She wanted to believe that if she did not ‘dwell’ on them [sin egen situasjon, min anm.] she would wake one morning and find them corrected”. Didion gjør det heller ikke, selv om det er vanskelig å påstå noe slikt om et menneske som har suspendert sin vanlige forfattergjerning for å gå i nærkamp den private sorgen. I stedet vrir og vender hun fraser og nøkkelminner fra datterens liv, igjen og igjen, til hun finner mening bak dem. Forfatteren gjør nærkampen fra «Magiske tanker» til en omkamp.

I intervjuer har Didion fortalt at hun unngår skrivesperre ved å skrive opp igjen gårsdagens tekster hver morgen, før hun begynner å arbeide på nytt. Slik får hun gått igjennom materialet med friske øyne. På mange måter er det den samme strategien hun benytter i «Blue nights»; Joan Didion må se sin nye virkelighet i øynene, hver eneste dag. Og til slutt blir hun klar over sin egen dødelighet. I en scene fra et venteværelse slår det henne at hun ikke vet hvem hun skal be sykehuset ringe dersom en nødsituasjon skulle oppstå: «Emergency, I continue to believe, is what happens to someone else. I  say that I continue to believe this even as I know that I do not”.

“De magiske tankers år” skapte et helt eget marked for sorgmemoarer, og vi har sett en markant økning i antallet slike utgivelser de siste årene. Det er det vanskelig å være glad for, menneskelig sett – til det er menneskeskjebnene som danner grunnlaget for denne typen bøker for triste. Men når de er gjort med skarpt blikk og klare tanker, kan den private sorgen berike våre egne perspektiver. Ingen mestrer den kunsten bedre enn Joan Didion. Jeg håper hun slipper å bevise det igjen.