“Fincher vs. Oplev: 1-1”

Stieg Larsons Millennium-triologi er tilbake, denne gang framstilt av amerikanske David Fincher.

Det er ikke bare Skandinavia som har trykket Stieg Larssons Millennium-triologi til hjertet. Bare kort tid etter Niels Arden Oplevs tolkning har amerikanerne også overført den intense krimthrilleren til lerretet.
Vi får et nytt møte med undersøkende journalist Mikael Blomkvist, denne gang spilt av Daniel Craig. Den svenske journalisten befinner seg midt i en journalistisk krig mot finansgiganten Wennerström. Tilværelsen blir brått snudd på hodet når en annen tidligere finansgigant, Henrik Vanger (Christopher Plummer) plutselig tilbyr Blomkvist private opplysninger om Wennerström i bytte mot en løsning på et mysterium. Han ansetter Blomkvist for å hjelpe ham å få et svar på hva som skjedde med hans niese, unge Harriet Vanger, som forsvant plutselig en sommerkveld for førti år siden. Søken etter en tillatende kald morder fører han til Lisbeth Salander (Rooney Mara), en hacker og researcher, som ved sine helt spesielle framgangsmåter hjelper ham å komme nærmere svaret på hva som virkelig hendte den kvelden. Seerne blir samtidig presentert for Salanders ellers hektiske og vanskelige liv, og samarbeidet dem to imellom vil komme til å avdekke mer enn det de søker etter.

Når en amerikaner først skal sette sitt eget preg på historien, er det kanskje ingen overraskelse at valget falt på David Fincher. Bare ett år siden forrige

Oscar-nominerte film, viser han at han fortsatt har det som skal til for å imponere. Kjent for å ha filmer prakket med stjerneskuespillere, er besetningen i denne filmen ingen unntak. Daniel Craigs tolkning av karakteren Mikael Blomkvist er elegant og gjennomført og gjenspeiler i stor grad det bildet vi har fått malt tidligere av den svenske journalisten i bøkene. Med de sjarmerende trekkene til James Bond i “Quantum of Solace“, blandet med en litt klosshete forsiktighet, glimter han som en overbevisende journalistisk researcher. Samtidig imponerer Rooney Mara med en litt tøffere og skarpere Lisbeth Salander enn vi tidligere har sett i den svenske filmtriologien. Den kjente voldtektsscenen sparer heller ingenting til fantasien – en scene som, i følge Yorick van Wageningen selv var så sterk å spille inn at han tilbrakte den tilsvarende natten gråtende på hotellrommet. Stellan Skarsgård, i rollen som Martin Vanger, imponerer også nok en gang med sine skuespillerferdigheter.

Stemningen i filmen vises allerede tidlig, da filmen åpnes med et slags forvrengt cover av Led Zeppelins “Immigrant song”. I en åpningsmusikkvideo forkledd i svarte skikkelser dansende i et slags mørkt oljebad, er forventningene til stemningen i filmen satt, og vi som seere får en pekepinn på hva vi kan forvente. Selve tempoet i filmen, den mystiske bakgrunnen og den gravende etterforskningen, gir oss tilbakeblikk til Finchers tidligere filmer, som “Se7en” og “Zodiac”. Tematikken. Nazisme, voldtekt, kvinnehat, maktmisbruk og turbulente familieforhold er bare noen tema som blir belyst i disse hektiske timene. Og det gjøres på en dramatisk og storslått måte.

Den hyppige klippingen og synkroniseringen av hendelser gir filmen en fin flyt. Oscarnominerte Kirk Baxter og Angus Wall redigerer og klipper filmen på en slik måte at de ulike scenarioene fint smelter inn i hverandre. På denne måten får man også mye av informasjonen i bøkene vist ved korte scener, ofte uten dialoger. Fargefilteret som brukes mellom fortid og nåtid er også med på skape en fin tidsmessig overgang mellom den tidligere historien og mordgåtens framgang. Manusforfatter Steve Zallian sparer ikke på kruttet, og får ved hjelp av ulike bilder fram mer av detaljene i  boken enn hans forgjenger. For de som har sett den svenske filmatiseringen, vil filmen vise seg å være mer fartsfylt og hektisk. Likevel holder den stemningen på en slik måte at man ikke detter ut i vage detaljer. Musikken, komponert av Nine Inch Nails-vokalist Trent Reznor fungerer også her like godt til å få fram en dyster og mystisk stemning på lik linje som den gjorde i “Lost Highway” på 90-tallet. Samarbeidet fungerer godt, og de ulike midlene glir fint inn i det ellers kalde svenske landskapet.

Når det er sagt, er dialogen derimot ofte klønete. Ved å pålegge skuespillerne og karakterene et gebrokkent, amerikansk toneleie, blir karakterene mer kalde og fremmede enn vennskaplige. Virkemiddelet feiler fullstendig. Ser man filmen i lyset av boken, lykkes heller ikke Fincher helt i å framheve trekkene ved de ulike karakterene. Personene Blomkvist blir sendt for å etterforske har en tendens til å drukne i den ellers private etterforskningen mellom Blomkvist og Salander,  og den gitte konflikten mellom ham og Wennerström legges svakt i bakgrunnen – noe som gjør rettferdiggjørelsen av slutten vanskelig. De ulike bitene i mysteriet kommer brått og plutselig på plass, og gir heller ingen søkende plass for seerne som medspillere.

Så til det store spørsmålet. Går det an å bli lei? Dessverre for Fincher er svaret ja. Selv om filmen stiller seg sterk filmatisk, har vi har beklageligvis hørt det før. Filmen byr derfor ikke på noen overraskelser, og det blir langt mellom høydepunktene. Der Oplevs triologi følger det lave, granskende tempoet til krimserier som Beck og Wallander, raser Fincher gjennom med fartsfylt action. “Ja takk, begge deler”, sier Ole Brumm – men det spiller tross alt ingen rolle når ettersmaken er den samme.