“It is my belief that when a man becomes a part of this bureau, he must so conduct himself as to eliminate even the slightest possibility of criticism as to his conduct.”
John Edgar Hoover fremstår i Amerikansk kultur som en av de mest myteomspunne makthaverne i det 20. århundre, spørsmålet er likevel om ikke filmen føyer seg inn i rekken av typiske biografier om undertrykt seksualitet.
Eksmormoneren Dustin Lance Black (som også har skrevet Milk (2008), står bak manuset om den myteomspunne, høyprofilerte og velkledde direktøren av den største politietaten i Amerikansk historie. Den biografiske dramafilmen er regissert av Clint Eastwood, og fortellingen omhandler en aldrende, men fortsatt arbeidsnarkoman John Edgar Hoover (spilt av Leonardo DiCaprio), som dikterer en ung skribent om etterforskningsbyråets spede oppstart i 1924, før vi som seere blir tatt med i rykk og napp frem og tilbake blant viktige vendepunkter i både byrået og hans eget liv. Filmen er til tider rotete fortalt, og krever derfor sin andel av oppmerksomhet fra publikum.
DiCaprios subtile men likevel overbevisende rolletolkning er det derimot vanskelig å ikke legge merke til. Hans forhold til sin mor og sin veltalende kollega Clyde Tolson (Armie Hammer) utforskes på fascinerende vis hvordan person og karriere hegner sammen. Spesielt med tanke på perioden fortellingen foregår i, tegner Eastwood et portrett av en kompleks karakter. Paradokset mellom Hoovers evne til å utnytte info om andres seksualitet for å oppnå større makt, og samtidig selv befinne seg i skapet, gjør filmen tankevekkende i forhold til politiske maktspill bak lukkede dører. Higen etter makt sammenfattes med mindreverdighetskomplekser og personlige problemer. Filmen er til tider langdryg (2t. 17.), med DiCaprios fortellerstemme som lirer av seg patriotiske utsagn om Amerikas fremtid på tidspunkter hvor det føles naturlig at filmen burde slutte. Scener kan dessuten virke forutsigbare og typiske når J. Edgar konfronteres med sin legning i sosiale sammenhenger, og hans fornektede kjærlighetsforhold til sin kollega kommer til overflaten. Som seer er det samtidig fort gjort å bli betatt av de stilfulle rene kulissene og kostymene, hvor man gjerne veksler mellom å se på interiøret og følge med på handlingen.
Likevel har J.Edgar sider ved seg som synes viktig å utforske, spesielt med tanke på hvordan direktørens seksualitet former FBI som organisasjon, og videre kan fungere som en kommentar på dagens amerikanske samfunn. Men gjør fortellingen seg på film?
Til tross for overbevisende skuespill og stilfulle kulisser, virker filmen som nok et portrett av både politisk karriere og person. Man kan nevne filmen i samme åndedrag som Jernkvinnen, The queen, men også Brokeback Mountain, Alexander og Milk. Noe som gjør den til nok et personportrett, men samtidig til et ironisk innblikk i hvordan utformingen av amerikansk politietat har blitt påvirket av personlige forhold.