Mission Impossible: Ghost Protocol er den fjerde i rekken av filmer der vi møter Tom Cruise som agenten Ethan Hunt. Med seg har han tøffe Paula Patton, en fin, om enn overtydelig, moromann i Simon Pegg, og en solid Jeremy Renner. Sammen jakter de på en svensk atomforsker, godt spilt av Michael Nyquist.
Filmen begynner med at vår mann brytes ut av et russisk fengsel av sine nye agentkollegaer, USA mistenker sine gamle uvenner Russland for å ha lumske planer som inkluderer detonering av en atombombe. Har en ikke sett det før tenker man kanskje, men nei! Dette er den post-kalde krigen med en vri! Hunt er mannen som får oppdraget, og med sitt team bak seg, samt en russisk terrier av en politimann i hælene, jakter Hunt på en gal svenske og hans koffert. Ferden går fra Russland til Dubai. Det er stort, det er påkostet og det er veldig kult.
Men det beste med denne filmen er at jeg sitter igjen med følelsen av at ingenting var unødvendig. Plotmessig kan man forsvare nesten hver actionsekvens. Biljakter, vindusklatring på verdens høyeste bygg, fengselsflukt, mannejakt i en sandstorm og parkeringshusakrobatikk!
Og Tom selv slår seg fordervet til tider, og ser til og med oppriktig bekymret ut når han kaster ut i den ene halsbrekkende prosjektet etter det andre. Han gir oss en actionhelt som slår seg og preges av det. En helt som, alltid lykkes for så vidt, men ikke uten synlige vanskeligheter. Dette gjør at man føler lettelse når Hunt forserer de tøffeste hindre, helten selv har sine tvil og det formidles troverdig til oss. Han klarer å overbevise publikum om at det slett ikke er gitt at det ender godt. Og det er en forfriskende forandring fra alle andre actiontyper der ute, med sine steinansikt og ”tørrvittige” kommentarer. De som redder verden all day, every day uten å foretrekke en mine.
Da tror jeg mer på Tom.
Det er en virkelig god film for sin sjanger. Det eneste som trekker ned var en litt forvirrende sluttscene, men til og med den har sin funksjon i og med at den setter døren fint på gløtt for neste eventyr.