Nesten hundre år etter hans død satser Bergen Kunstmuseum stort med «Th. Kittelsen – Har dyrene sjel?». En utstilling som både vekker avsky og latter.
Tittelen er hentet fra Kittelsens bildesamling «Har dyrene sjæl?» fra 1893. Denne har også fått plass i utstillingen. I sin egen samtid var han veldig kjent for denne samlingen, hvor han harselerte med mange av datidens aktuelle forhold. Her er det det satiriske og humoristiske som står i fokus. Frosker, mus og insekt blir tilegnet menneskelige trekk og egenskaper for å sette fingeren på ulike aspekt ved samfunnet. Bildene er underholdende og fargene spreke. De representerer en ganske annen Kittelsen enn hva folk flest forbinder med kunstneren. Likevel skal man ikke ta for gitt at navnet hans lever i bevisstheten til den gjengse nordmann. Og selv om mange nok husker Kittelsen fra norskbøkene på skolen, er han mer enn mannen bak illustrasjonen av Kvitebjørn kong Valemon. Dermed skal Bergen Kunstmuseum ha honnør for satsningen sin.
Natur og mystikk
Utstillingen byr på mangt. Her får man se alt fra små vittigheter tegnet med penn og tusj til majestetiske oljemalerier med urnorske motiver. Spesielt bildeseriene Fra Lofoten og Jomfruland-samlingen viser oss Kittelsens begeistring for den norske naturen og dens mystikk. Det gjør også de kjente illustrasjonene av nøkken og troll. Mytologiske skikkelser hadde alltid en stor plass i Kittelsens kunst, og med sine drømmende bilder forsøkte han å finne naturen i mennesket og utforske vår forestillingsverden. Med titler som «Hvad er livet?» og «Sjæl slaa dig til ro, et, drikk og vær glad», trer de filosofiske og eksistensielle spørsmålene tydelig fram. Noen av hans kjente eventyrillustrasjoner er også utstilt, i tillegg til de uhyggelige skildringene av svartedauden og flere andre nærmest groteske motiver. Det er kanskje også i variasjonen at utstillingens største styrke ligger. Den spenner fra det vakre til det makabre.
Småbysatiriker
Ved siden av den satiriske «Har dyrene sjæl?» får man også se bilder fra Kittelsens småbysatire. Karikering av småbysamfunnets finurligheter og oppsiktsvekkende karakterer opptok han allerede i ungdomsårene. Mennesker blir skildret med krass penn, men samtidig med en hjertelighet. Selv om det dreier seg om folk som levde for over hundre år siden, er det lett å kunne relatere seg til «Veslefrikk med fela» og det (fulle) dansende publikummet rundt. Mennesker er mennesker, nå som før. Vi spør oss stadig vekk de samme spørsmålene og lar oss undre over mangfoldet livet har å by på. Og disse spørsmålene og undringen er et tydelig moment ved Kittelsen. Dermed kan man driste seg til å si at han har en evig aktualitet. Det mystiske og eksistensielle treffer spesielt godt i en tid hvor tema som dommedag og engler hyppig diskuteres.
