Categories
Film og fjernsyn

Fengande om livets verdiar

Ein varm og humoristisk film frå Hawaii

Originaltittel: The Descendants. Regi: Alexander Payne

Å følgje familien King gjennom ei krise viser seg å verte alt anna enn kva ein forventar.

Hovudpersonen, spela av George Clooney, opplev noko av det verste som kan ramme ein familie. Kona hamnar i koma, og vil truleg aldri vakne igjen. Samtidig som han prøver å ta seg av dei to døtrene sine på best mogleg vis, må han bestemme seg for kva han ønskjer å gjer med det uberørte landområdet som han forvaltar på vegne av slekta. Griske søskenbarn vil selje til hotellutbyggarar, medan resten av befolkninga på Hawaii kjempar imot.

Filmen vekslar mellom å vere humoristisk og djupt tragisk, og mange vil nok kjenne seg igjen i dei ulike situasjonane som dukkar opp. Ærlege karakterar, kvikke kommentarar og uventa vendingar gir oss eit usminka bilete av korleis ein tragedie kan opplevast for ein familie. Samtidig får vi eit unikt innblikk korleis livet artar seg for dei fastbuande på ferieøya Hawaii. Clooney storspelar, og nykommaren Shailene Woodley er fantastisk i rolla som rebelsk tenåringsdotter.

Categories
Musikk

Et glass god stemning

Skal vi danse?

Artist: Rakija. Album: „Ojda!“. Plateselskap: Rakija records

Rakija, bortsett fra at det er navnet på et serbisk brennevin, er det også navnet på det serbisk-norske bandet fra Oslo. Bandet ble etablert i 2007 og er kjent for sine livlige og energiske opptredener. “Ojda” (skrik av lykke) er deres første album utgitt i september 2011. Albumet er fullt av lekne Balkanske rytmer som får mange til å kaste seg på dansegolvet. Gitaristen Janko Radovanovic er bandets frontfigur og komponist av flere sanger, mens de øvrige sangene er arrangementer av tradisjonelle folkesanger fra Balkan. Med sine triste tekster og kjappe rytmer byr musikken på et bredt spekter av følelser og kan være samtidig både glad og trist. Merete Fjeldbo’s og Biljana Dragisic’s resonante vokaler demonstrerer dette på en fantastisk måte i sangen „Gledas me ko da me ne znas“ med en elegant overgang til melankolske toner. I soloer av fiolinisten Irena Banjeglav og trumpetisten Atle Tømmervik kan man høre tradisjonelle norske motiver. Den siste sangen “Rakijina rukovet # 01” er skrevet som en hyllest til Stevan Mokranjac, en av de største serbiske komponister fra 1800-tallet. Denne blandingen av tradisjonell folkemusikk og progrock virker ganske forfriskende og nytt.

Categories
Bildekunst

Morsomt og makabert

Nesten hundre år etter hans død satser Bergen Kunstmuseum stort med «Th. Kittelsen – Har dyrene sjel?». En utstilling som både vekker avsky og latter.

Tittelen er hentet fra Kittelsens bildesamling «Har dyrene sjæl?» fra 1893. Denne har også fått plass i utstillingen. I sin egen samtid var han veldig kjent for denne samlingen, hvor han harselerte med mange av datidens aktuelle forhold. Her er det det satiriske og humoristiske som står i fokus. Frosker, mus og insekt blir tilegnet menneskelige trekk og egenskaper for å sette fingeren på ulike aspekt ved samfunnet. Bildene er underholdende og fargene spreke. De representerer en ganske annen Kittelsen enn hva folk flest forbinder med kunstneren. Likevel skal man ikke ta for gitt at navnet hans lever i bevisstheten til den gjengse nordmann. Og selv om mange nok husker Kittelsen fra norskbøkene på skolen, er han mer enn mannen bak illustrasjonen av Kvitebjørn kong Valemon. Dermed skal Bergen Kunstmuseum ha honnør for satsningen sin.

Natur og mystikk

Utstillingen byr på mangt. Her får man se alt fra små vittigheter tegnet med penn og tusj til majestetiske oljemalerier med urnorske motiver. Spesielt bildeseriene Fra Lofoten og Jomfruland-samlingen viser oss Kittelsens begeistring for den norske naturen og dens mystikk. Det gjør også de kjente illustrasjonene av nøkken og troll. Mytologiske skikkelser hadde alltid en stor plass i Kittelsens kunst, og med sine drømmende bilder forsøkte han å finne naturen i mennesket og utforske vår forestillingsverden. Med titler som «Hvad er livet?» og «Sjæl slaa dig til ro, et, drikk og vær glad», trer de filosofiske og eksistensielle spørsmålene tydelig fram. Noen av hans kjente eventyrillustrasjoner er også utstilt, i tillegg til de uhyggelige skildringene av svartedauden og flere andre nærmest groteske motiver. Det er kanskje også i variasjonen at utstillingens største styrke ligger. Den spenner fra det vakre til det makabre.

Småbysatiriker

Ved siden av den satiriske «Har dyrene sjæl?» får man også se bilder fra Kittelsens småbysatire. Karikering av småbysamfunnets finurligheter og oppsiktsvekkende karakterer opptok han allerede i ungdomsårene. Mennesker blir skildret med krass penn, men samtidig med en hjertelighet. Selv om det dreier seg om folk som levde for over hundre år siden, er det lett å kunne relatere seg til «Veslefrikk med fela» og det (fulle) dansende publikummet rundt. Mennesker er mennesker, nå som før. Vi spør oss stadig vekk de samme spørsmålene og lar oss undre over mangfoldet livet har å by på. Og disse spørsmålene og undringen er et tydelig moment ved Kittelsen. Dermed kan man driste seg til å si at han har en evig aktualitet. Det mystiske og eksistensielle treffer spesielt godt i en tid hvor tema som dommedag og engler hyppig diskuteres.

Categories
Film og fjernsyn

Ibsen i Iran

«Nader og Simin – et brudd» er filmen med de store spørsmålene og de uklare svarene.

Regi/manus: Asghar Farhadi. Hovedrolleinnhavere: Peyman Maadi, Leila Hatami, Sareh Bayat og Shahab Hosseini. Tid:123 min. År: 2011

Hva koster en løgn? Hva koster en sannhet? Asgar Farhadi leker seg i gråsonen mellom hvitt og svart. Han står Ibsen nær, og låner en folkefiende når det passer ham. Hva blir konsekvensene av et brudd mellom Simin og Nader? Simin flytter, og Nader blir nødt til å hyre en pleier til faren med Alzheimers. Razieh blir ansatt som en hjelpende hånd, men griper etter hvert tak i det framtidige og opprivende plotet.

Farhadi åpner opp for at publikum selv skal felle den moralske dommen, et vellykket og befriende grep. Han dykker ned i en bred tematikk; fordomsfull klassekamp, distansert kjærlighet, religion og ære, uten å sette dem opp mot hverandre. Slik er han med på å gi et nytt bilde av dagliglivet i Teheran. En sterk helhet i filmuttrykket supplert av utmerkede skuespillerprestasjoner gir manuset livet det fortjener. Replikken «Gud er bare for sånne som dere!» vitner om brodd.

Farhadi støter allikevel på problemet, tidsbruken.  Filmen er hakket for lang i forhold til hva den har på hjertet. Den kunne med fordel komprimeres lik novellen, å gi mer liv mellom linjene. Å kaste en scene eller to ville gitt et klimaks tidligere, og med større kraft.

Categories
Film og fjernsyn

Ikke typiske superhelter

En maktdemonstrasjon av hvordan man ikke skal benytte nyervervede superkrefter.

Originaltittel: Chronicle Regi: Josh Trank. Manus: Max Landis & Josh Trank. Skuespillere: Michael B. Jordan, Dane Deehan, Alex Russel, Michael Kelly og Ashely Hinshaw. År: 2011.

Andrew, Matthew og Steve finner en hule med en merkelig organisme som gir dem superkrefter. Disse kreftene binder dem sammen, men er også det som sliter i stykker vennskapet.

Regi over sitt liv

Filmens store styrke er først og fremst hvordan den blir filmet, men er også like mye hvordan vennskapet dem i mellom utvikler seg. I begynnelsen er det Andrew som filmer og dokumenterer alt. Han lever gjennom kameraet sitt. Etter hvert overtar de andre i gjengen filmingen, og senere en ekstern dokumentasjon gjennom en jente som Matthew er interessert i. Når superkreftene til Andrew utvikler seg ytterligere, bruker han de til å la kameraet styre seg selv. Dette gjør at han selv tar regien over det som skjer, og lever ikke lenger gjennom kameraet. Filmen får derfor en helt  annen dimensjon, og det blir ikke den typiske irriterende kameramannen som andre lignende filmer er plaget med. Det gode skuespillet til de tre ukjente aktørene, og den stramme regien til Josh Trank trekker også filmen opp. Spesielt bør skuespillet til Michael B. Jordan fremheves, da hans karisma gjennomstråler alle scenene han er i. Jeg vil også påstå at effektene i filmen er ganske bra, ihvertfall i forhold til hvor mye filmen kostet; da 12 millioner amerikanske dollar ikke er mye for en film nå for tiden.

Idyllen slår sprekker

Likevel er det visse punkter som trekker ned filmen. For det første har vi klisjeen med den alkoholiserte slemme faren. Den utilpassede ungdommen i disse filmene har alltid en far som ikke støtter han både emosjonelt eller fysisk. En typisk kjærlighetshistorie prøver man også å inkludere, men det blir også en klisje da den ikke makter å tilføre filmen noe nytt. Den som kan utpekkes som hovedpersonen er Andrew, men i midten av filmen og frem til slutten blir han ganske usympatisk. Det er et problem når han er den som skal styre hele filmen. Vi ser det ganske tidlig i en bilscene hvor Andrew sender en bil bak dem ut i en elv med superkreftene sine. Han forstår ikke at det er feil, og det er noe som preger karakteren etter hvert. Han får smaken på disse kreftene, og klarer til slutt ikke å stoppe å bruke de verken til godt eller ondt. Filmen prøver å slutte på en forrykende måte, og klarer dette delvis. Actionsekvensen i seg selv er ikke dårlig, men den mangler nok «punch» til å bli skikkelig hardtslående. Man føler at de repeterer for mye av actionstuntene, og man sitter dessverre igjen med en avslutning som ikke klarer å følge opp det filmen har bygget opp til. Disse punktene ødelegger ikke på noen måte filmen, men bremser den likevel fra å klatre til toppkarakterer