Author: sbu040

Ein varm og humoristisk film frå Hawaii

Å følgje familien King gjennom ei krise viser seg å verte alt anna enn kva ein forventar.

Hovudpersonen, spela av George Clooney, opplev noko av det verste som kan ramme ein familie. Kona hamnar i koma, og vil truleg aldri vakne igjen. Samtidig som han prøver å ta seg av dei to døtrene sine på best mogleg vis, må han bestemme seg for kva han ønskjer å gjer med det uberørte landområdet som han forvaltar på vegne av slekta. Griske søskenbarn vil selje til hotellutbyggarar, medan resten av befolkninga på Hawaii kjempar imot.

Filmen vekslar mellom å vere humoristisk og djupt tragisk, og mange vil nok kjenne seg igjen i dei ulike situasjonane som dukkar opp. Ærlege karakterar, kvikke kommentarar og uventa vendingar gir oss eit usminka bilete av korleis ein tragedie kan opplevast for ein familie. Samtidig får vi eit unikt innblikk korleis livet artar seg for dei fastbuande på ferieøya Hawaii. Clooney storspelar, og nykommaren Shailene Woodley er fantastisk i rolla som rebelsk tenåringsdotter.

«Nader og Simin – et brudd» er filmen med de store spørsmålene og de uklare svarene.

Hva koster en løgn? Hva koster en sannhet? Asgar Farhadi leker seg i gråsonen mellom hvitt og svart. Han står Ibsen nær, og låner en folkefiende når det passer ham. Hva blir konsekvensene av et brudd mellom Simin og Nader? Simin flytter, og Nader blir nødt til å hyre en pleier til faren med Alzheimers. Razieh blir ansatt som en hjelpende hånd, men griper etter hvert tak i det framtidige og opprivende plotet.

Farhadi åpner opp for at publikum selv skal felle den moralske dommen, et vellykket og befriende grep. Han dykker ned i en bred tematikk; fordomsfull klassekamp, distansert kjærlighet, religion og ære, uten å sette dem opp mot hverandre. Slik er han med på å gi et nytt bilde av dagliglivet i Teheran. En sterk helhet i filmuttrykket supplert av utmerkede skuespillerprestasjoner gir manuset livet det fortjener. Replikken «Gud er bare for sånne som dere!» vitner om brodd.

Farhadi støter allikevel på problemet, tidsbruken.  Filmen er hakket for lang i forhold til hva den har på hjertet. Den kunne med fordel komprimeres lik novellen, å gi mer liv mellom linjene. Å kaste en scene eller to ville gitt et klimaks tidligere, og med større kraft.

En maktdemonstrasjon av hvordan man ikke skal benytte nyervervede superkrefter.

Andrew, Matthew og Steve finner en hule med en merkelig organisme som gir dem superkrefter. Disse kreftene binder dem sammen, men er også det som sliter i stykker vennskapet.

Regi over sitt liv

Filmens store styrke er først og fremst hvordan den blir filmet, men er også like mye hvordan vennskapet dem i mellom utvikler seg. I begynnelsen er det Andrew som filmer og dokumenterer alt. Han lever gjennom kameraet sitt. Etter hvert overtar de andre i gjengen filmingen, og senere en ekstern dokumentasjon gjennom en jente som Matthew er interessert i. Når superkreftene til Andrew utvikler seg ytterligere, bruker han de til å la kameraet styre seg selv. Dette gjør at han selv tar regien over det som skjer, og lever ikke lenger gjennom kameraet. Filmen får derfor en helt  annen dimensjon, og det blir ikke den typiske irriterende kameramannen som andre lignende filmer er plaget med. Det gode skuespillet til de tre ukjente aktørene, og den stramme regien til Josh Trank trekker også filmen opp. Spesielt bør skuespillet til Michael B. Jordan fremheves, da hans karisma gjennomstråler alle scenene han er i. Jeg vil også påstå at effektene i filmen er ganske bra, ihvertfall i forhold til hvor mye filmen kostet; da 12 millioner amerikanske dollar ikke er mye for en film nå for tiden.

Idyllen slår sprekker

Likevel er det visse punkter som trekker ned filmen. For det første har vi klisjeen med den alkoholiserte slemme faren. Den utilpassede ungdommen i disse filmene har alltid en far som ikke støtter han både emosjonelt eller fysisk. En typisk kjærlighetshistorie prøver man også å inkludere, men det blir også en klisje da den ikke makter å tilføre filmen noe nytt. Den som kan utpekkes som hovedpersonen er Andrew, men i midten av filmen og frem til slutten blir han ganske usympatisk. Det er et problem når han er den som skal styre hele filmen. Vi ser det ganske tidlig i en bilscene hvor Andrew sender en bil bak dem ut i en elv med superkreftene sine. Han forstår ikke at det er feil, og det er noe som preger karakteren etter hvert. Han får smaken på disse kreftene, og klarer til slutt ikke å stoppe å bruke de verken til godt eller ondt. Filmen prøver å slutte på en forrykende måte, og klarer dette delvis. Actionsekvensen i seg selv er ikke dårlig, men den mangler nok «punch» til å bli skikkelig hardtslående. Man føler at de repeterer for mye av actionstuntene, og man sitter dessverre igjen med en avslutning som ikke klarer å følge opp det filmen har bygget opp til. Disse punktene ødelegger ikke på noen måte filmen, men bremser den likevel fra å klatre til toppkarakterer