Category: Musikk

Skal man dømme ut ifra oppmøtet i kjelleren på Garage, var det mange som ble skuffet når Kylesa avlyste sin konsert på fjorårets Bergenfest. Fredag kveld var endelig det kritikerroste metalbandet på plass i Bergen for første gang.

Amerikanerne fra Savannah, Georgia har med sine to siste album, «Static Tensions» og «Spiral Shadow», perfeksjonert en egenartet hybrid av metal og seig stonerrock, også kalt «sludgemetal». Både musikalsk og geografisk befinner Kylesa seg i samme område som de eksperimentelle metalbandene Mastodon og Baroness. Men stonerpionerer som Kyuss og Queens of the Stone Age er også åpenbare inspirasjonskilder.

Den trange scenen på Garage var fylt opp med en vegg av gitarforsterkere og ikke mindre enn to slagverk. Med to trommeslagere som konkurrerte om publikums oppmerksomhet kan det lett bli mye øs og pøs i lydbildet. Batteristene i Kylesa unngikk heldigvis de store fellene og fordelte oppgavene på meget delikat vis, med trommespill som komplementerte hverandre og skapte et energisk driv.

Fremst på scenen sto derimot bandets eneste kvinnelige medlem, Laura Pleasants, som også fikk mye velberettiget oppmerksomhet denne kvelden. Noe som delvis kan skyldes antallet maskuline publikummere i salen, eventuelt de røde buksene. Men det var snarere hennes musikalske kvaliteter og ferdigheter som imponerte publikum mest. Med gitarspill det formelig gnistret av, og et uvanlig bredt vokalregister som gikk fra ren og klar sang til intense dødsmetallskrik.

Dessverre led konserten av enkelte tekniske problemer, og vokallyden druknet stadig vekk bort i gitarstøy og trommer. Medlemmene i Kylesa fremsto ellers som litt vel innadvendte og slet med å engasjere store deler av de fremmøtte tilskuerne i Garage-kjelleren.

Men mot slutten av den timelange konserten ble det blåst nytt liv i både band og forsamling, og med fantastiske «Scapegoat» som siste låt før ekstranummeret var kvelden ganske vellykket likevel. Kylesa bærer tydelig preg av å ha vært mye ute på veien, og har de siste årene spilt utallige konserter. På den ene siden har du et tvers gjennom samspilt og profesjonelt band, men på motsatt side finner man musikerne som betrakter konserten som nok en kveld på jobben. På Garage var det heldigvis mest av det første, men dessverre litt av det siste også.

John Martyr & The Messengers leverte sitt bodskap på ein kort, men fin aften.

Den meir dystre tilnærminga i folkrock sjangeren er ikkje så vanlig i Noreg, derfor er det interessant at eit urørt-band som John Martyr & The Messengers utforskar meir denne tilnærminga. Mørk melankoli, dronete elektriske slidegitarar og banjoklimpring er noko som pregar lydbilete. Med tekstar om morbid humor, ulykkeleg og blodig kjærleik, depressivt menneskesyn og eit hovudfokus på religionsfrykt, parkerar dei bilen sin i same gata til Nick Cave, Townes Van Zandt og 16 Horsepower, og bankar på dørene deira. Martyren John og hans bodbringarar skulle då formidle denne mørke musikken til eit overraskande stort publikum denne laurdagskvelden.

Kvelden starta med oppvarming frå singer songwriteren Hanne Bergheim. Ho serverte behageleg melankolsk folk/pop og sang med ei fin stemme på sunnhordalansk dialekt. Det som vart litt av problemet med opptreden til Bergheim var mangel på variasjon. Låtmaterialet vart litt for monotont og til tider kjedeleg. At ho ikkje stilte med fullt band, men berre ein ekstra på gitar, gjorde til at låtane ikkje fekk heilt det lille ekstra det trengte for å engasjere underteikna som lyttar. Fullt band hadde derimot kveldens hovudattraksjon.

Med relativt god lyd og eit band som viste seg å vere eit godt liveband, leverte dei ein innhaldsrik og god konsert. Blant urørt-band er det ikkje alltid vanlig finne gode liveband, men her viste John Martyr & The Messengers som eit klart unntak. Eit godt samspel, teknisk gode musikarar og eit engasjement som påverka iallefall underteikna i positiv retning. To glimrande versjonar av den amerikanske hymna «Am i born to die» og Townes Van Zandts «Waiting around to die» vart framført som det var deira eigne. Låtane vart gitt ein meir rocka kledning, noko som fungerte veldig bra. Den mest kjente låta deira «Io», som har rotert jamnleg på country-svisj og dukka opp på spelelistene på P3, fekk ei ny lengre og tyngre drakt som løfta låta betrakteleg og stod fram som kveldens høgdepunkt. Bandet framstod som profesjonelle musikarar som viste fin kreativitet i framføringa av sitt eige låtmateriale i form av utforsking og fornying. Konserten var nok dessverre litt kort, men dette er forståeleg ettersom bandet er forholdsvis nytt og har ikkje nok låtmateriale til å fylle ein times lang konsert. Men forhåpentlegvis vil John Martyr & The Messengers markere seg sjølve som eit kreativt og interessant band i framtida, sjølv om dei beveger seg ut i eit musikalsk landskap som ikkje er blant dei meir populære her i landet.

Skal vi danse?

Rakija, bortsett fra at det er navnet på et serbisk brennevin, er det også navnet på det serbisk-norske bandet fra Oslo. Bandet ble etablert i 2007 og er kjent for sine livlige og energiske opptredener. “Ojda” (skrik av lykke) er deres første album utgitt i september 2011. Albumet er fullt av lekne Balkanske rytmer som får mange til å kaste seg på dansegolvet. Gitaristen Janko Radovanovic er bandets frontfigur og komponist av flere sanger, mens de øvrige sangene er arrangementer av tradisjonelle folkesanger fra Balkan. Med sine triste tekster og kjappe rytmer byr musikken på et bredt spekter av følelser og kan være samtidig både glad og trist. Merete Fjeldbo’s og Biljana Dragisic’s resonante vokaler demonstrerer dette på en fantastisk måte i sangen „Gledas me ko da me ne znas“ med en elegant overgang til melankolske toner. I soloer av fiolinisten Irena Banjeglav og trumpetisten Atle Tømmervik kan man høre tradisjonelle norske motiver. Den siste sangen “Rakijina rukovet # 01” er skrevet som en hyllest til Stevan Mokranjac, en av de største serbiske komponister fra 1800-tallet. Denne blandingen av tradisjonell folkemusikk og progrock virker ganske forfriskende og nytt.

Hvert år får forsikringsselskapet Gjensidige melding om i overkant av 100 slike tilfeller landet rundt. Gjensidige har omtrent en tredjedel av markedet, og totalt tror derfor Voll at 300-400 bileiere opplever dette hvert eneste år. Det betyr at det omtrent daglig skjer slike tyverier.

Overvåker barnehager
Voll forteller at kriminelle bevisst overvåker steder hvor folk gjør seg kjappe ærend, noen ganger uten å låse bilen. Da er det lett for biltyven å slå til.

– Det skjer først og frem utenfor bensinstasjoner, kiosker og gatekjøkken. Vi har faktisk også hatt noen tilfeller på barnehager, hvor biltyvene vet at eieren skal kjapt inn og ut, sier Arne Voll.

Risikerer full avkorting
Dersom du forlater bilen din på tomgang, kan det komme til å koste deg dyrt.

– Hvis nøklene står i når du forlater den, selv om et bare er for en kortere periode, kan man regne med en avkorting i erstatningen. Det skjer i de fleste tilfeller, dersom det ikke er spesielle årsaker som gjør at man er nødt til å ha svitsjen i.

Reduksjonen i erstatning varierer fra noen tusen kroner til full avkorting, avhengig av hvor uaktsom bileieren har vært.

– For eksempel er det mer uaktsomt om man parkerer i et område med mye kriminalitet over lengre tid, enn om man bare snur ryggen til i et lite minutt, sier Voll.