May 2012 – Page 3

Halvhjerta sleivspark

Vittig, men ikkje hysterisk. Drøy, men manglar brodd. Satirisk, utan å vere aktuell. «Nårje» har likevel sine lyspunkt.

Originaltittel: «Nårje». Kanal: TV 2. Sendetid: Torsdager 22.40.

Rare dialekter, falske tenner, rumpehumor og Otto Jespersen som sint, gammal mann. Det høyres kanskje kjend ut? Umiddelbart er det lite som ropar nyskapande, når ein høyrer om TV2 sin nye komiserie. Sketsjeformatet, med ulike karakterar som går igjen, har ein sett før, og Otto Jespersen, Henriette Steenstrup og John F. Brungot er kjende fjes for dei fleste. Kan denne gjengen saman by på noko nytt?

Serien gir seg ut for å vere eit opplysningsprogram, laga for at svenskane skal forstå oss nordmenn betre. Dette høyres ut som eit oppskriftsmessig utgangspunkt for skråblikk og satire, på vår bekosting. Skjetsjane byr på ei rekkje høve til å nikke gjenkjennande. Til tider er det òg veldig morosamt. I møtet med bonden som krevjer erstatning for ulven sine herjingar, alt frå fyllekøyring til kvinnemishandling, treff ein Jespersen på noko av sitt beste. Her er han i ei rolle han meistrar godt, og som ein har sett han i før. Kanskje er dette eit symbol på ei endring i norsk fjernsynshumor, der han som tidlegare var kjend som den drøye og kontroversielle, no står for det trygge og velkjende? I så tilfelle let både Steenstrup og Brungot til å vere klare til å ta på seg rolla som motpolen.

Dei to representerer det drøye, flaue og uventa. Ho som nyansatt, som set ut sine mannlege kollegaer med å fortelje om helga sine utskeiingar, før ho må gå for å «rygge ut en Snickers». Han i eit homoerotisk møte med fotballspelaren Freddie dos Santos, i traileren til den fiktive filmen Ekeberg Mountain. Sistnemnde blir meir flau enn morosam. Det er verkeleg grenser for kor mange gonger ein kan le av at det å det å setje den i krysset kan bety minst to ting.

Her er ein inne på noko av det som kanskje tydelegast svekkjer serien. Skodespelarane og fleire av premissa er gode, men manuset er ikkje med på å løfte dette opp til det potensialet ein anar at ligg der. I staden for å utforske spelerommet som ligg i klisjeane og stereotypane, tyr forfattarane til gjentaking av både gode og dårlege poeng. Aktualitsaspektet ein kan forvente av eit satirisk progam, er meir eller mindre ikkje-eksisterande. Dei to tydelegaste referansane, er til Kaizers Orchestra og Brokeback Mountain. Ingen av dei skrik at dette er 2012.

Jespersen, Steenstrup og Brungot gir ein eit håp om at dette kanskje ikkje blir så verst, og at det kan vere verd å gi «Nårje» ein sjanse til.

Ivoriansk 70-tallsfeminisme

Møt en afrikansk venninnegjeng.

Tegneserieromanen Aya fra Yopougon skildrer tenåringsjenten Aya, og hennes familie og venner. Hun vokser opp i et arbeiderstrøk i Elfenbenskystens tidligere hovedstad, Abidjan. Når en jevngammel venninne blir gravid uten å være gift, begynner Ayas voksenliv for alvor.

Hovedpersonen er ambisiøs, selvsikker og skoleflink, og har som mål å studere medisin. At kvinner vil ta utdannelse og drømmer om å bli lege, er sett på som en distraksjon fra det som burde være hennes egentlige livsprosjekt, nemlig å finne en rik mann å giftes med. Aya fra Yopougon er en tidskoloritt fra Abidjan, det kulturelle senter for det fransktalende Vest-Afrika. Et Elfenbenskysten i økonomisk oppsving, omkring slutten av 70-tallet. Men selv om det er en politisk bok, er den muntert fortalt, og tegningene gir historien et varmt og fargerikt miljø.

Karaktertegningen i historien om Aya har en klar feministisk struktur. Det er mennene, spesielt de velhavende, som tar alle viktige avgjørelser, mens deres maker og døtre er ment å jobbe i kulissene. For kvinnene kan det være en påkjenning bare å gå alene i gatene, med tilrop fra menn som insisterer på respons. Mennene fremstår som å være utro over en lav sko, og løgner blir servert over middagsbordet like ofte som gaffelen går til munnen.

Etter mørkets frembrudd møtes de forelskede ungdommene på et nattestengt marked, der guttene ikke er så nøye med hvilken dame de ender opp med, mens damene nærmest brøyter seg vei til sin utkårede. Dialogen mellom kvinner og menn på hjemmebane er oftest en dragkamp, og det er ikke lett å se hvem som har den reelle makten til å ta avgjørende valg. Kvinnene, og spesielt hovedpersonen, kommer bedre ut fordi de i større grad handler sivilisert og reflektert, og ved ikke å ta de mannlige autoritetenes formaninger på alvor.

De siste årene har det kommet flere originale oppveksthistorier i tegneserieformat. Aya-forfatter Marguerite Abouet har selv uttalt at hun fikk ideen til å skrive sin 6-binds tegneserieroman etter å ha lest en av de mest kjente bøkene i denne sjangeren: Marjane Satrapis Persepolis. Barndomshistorien fra Iran omkring revolusjonen i ’79. Tegneserieromaner egner seg ypperlig til å fortelle oss historiene som skjer langt hjemmefra. Illustrasjonene gir leseren en umiddelbar visualisering av et ukjent miljø, og eksotiske omgivelser blir selvforklarende og intuitive. De beste serieromanene forteller også en helstøpt og fellesmenneskelig historie, slik Persepolis og Aya gjør.

Boken er tegnet av Clément Oubrerie, forfatterens ektemann. Abouet dro selv fra Elfenbenskysten til Frankrike som tolvåring, og dermed er det visselig ikke en selvbiografisk fortelling. Men boken har et interessant blikk på Afrika, og gir en innsikt utover det bildet av kontinentet vi blir servert gjennom media. Det later også til å være en troverdig gjengivelse av livet som ung kvinne i Elfenbenskysten. Ikke minst er bøkene om Aya underholdende og morsom lesning.

Enmannsforlaget Minuskel har valgt å gi ut de første tre bøkene om Aya i en samlet, norsk utgave. Utgivelsen inneholder noen bonusspor, som er med til å utvide lesingen. Det finnes oppskrifter på maten de spiser, og instruksjon til hvordan man fester håret med tøystykker, slik ivorianske kvinner gjør, samt en ordliste, og et kart over alle karakterene og relasjonene dem imellom. Sistnevnte finesse er nyttig, da her er et stort persongalleri som det ikke alltid er enkelt å følge.