Category: Film og fjernsyn

Sørgelig og muntert om det å bli etterlatt.

Hva etterlater vi oss når vi dør? Kan vi stole på våre nærmeste? Kan vi tilgi svik? Det er noen av spørsmålene som berøres i «The Descendants». Her møter vi George Clooney i rollen som Matt King, en vellykket advokat bosatt på Hawaii. Når Kings kone blir utsatt for en båtulykke og havner i koma, befinner han seg plutselig i en ny livssituasjon: Mens han tidligere har vært en nokså fraværende forelder, får han nå aleneansvaret for sine to til dels uregjerlige døtre. Etter hvert som det blir klart at Kings kone snart vil dø, får han også vite at hun har hatt et forhold på si. Som forvalter av et uberørt og lukrativt hawaiisk landområde står han samtidig overfor et annet dilemma: Skal han selge eiendommen slik slekten hans ønsker, eller er det hans moralske plikt å la være?

Filmen, som er basert på debutromanen til Kaui Hart Hemmings, er nominert til fem Oscar, deriblant for beste film, beste regi og beste mannlige skuespiller (Clooney). «The Descendants» har mye til felles med regissør Alexander Paynes vellykkede tidligere verk «Hva angår Schmidt» og «Sideways», ettersom de alle omhandler mennesker i livskrise som legger ut på en reise for å få orden på sitt eget liv. Et særlig likhetstrekk med sistnevnte film er at vakker natur brukes som et bakteppe, for ikke å si en kontrast, til handlingen. For selv om handlingen i «The Descendants» utspiller seg i idylliske omgivelser med frodig natur og solfylte strender, gjøres det allerede innledningsvis i filmen klart for oss at livet slett ikke er noe paradis, selv ikke på Hawaii.

George Clooney gjør en solid innsats i hovedrollen, og viser at han også behersker å spille ydmyke karakterer med menneskelige svakheter. Filmen for øvrig er beriket med et knippe gode biroller, men den som utmerker seg mest er Shailene Woodley i rollen som Clooneys 17 år gamle datter. Hun fremstår som særdeles genuin og troverdig i måten hun portretterer den rebelske tenåringsdatteren, og samspillet mellom far og datter fungerer svært godt. Til tross for filmens blanding av tungt alvor og småvittige episoder, så blir den aldri verken rørende eller morsom nok til at man lar seg helt begeistre. Filmen griper dessverre ikke dypt nok, og blir tidvis litt langtekkelig. Men selv om «The Descendants» ikke er helt på høyde med Paynes tidligere filmer, skal regissøren likevel ha ros for å ha gitt oss et litt bedre bilde av livet på Hawaii.

Michael Fassbender briljerer i en vågal film om sex, skam og ensomhet.

Begjær og skam er mektige følelser, og en kombinasjon av de to kan ha en svært destruktiv effekt på et menneske. Regissør Steve McQueen gir på stilsikkert vis et eksempel på dette i Shame. Som i debutfilmen Hunger (2008) har McQueen også denne gangen fått med seg Michael Fassbender.

Brandon (Fassbender) er kjekk og suksessfull. Bak denne blendende fasaden skjuler det seg imidlertid en ensom mann med en umettelig sexappetitt. En mann som skammer seg over sin perversitet og som sliter med å slippe andre innpå seg. One-nigth-stands, prostituerte og porno preger tilværelsen. I et dystert New York er han på konstant søken etter uforpliktende sex.

Fassbender storspiller. I utfordrende sex-scener formidler han Brandons ekstase og fortvilelse på en svært troverdig måte. Carey Mulligan er også strålende i rollen som Sissy, Brandons sensitive søster. I motsetning til broren uttrykker hun gjerne sine følelser, og tilfører historien en viss sjarme.

Shame er jevnt over en mørk og vakker film som gir en gripende skildring av en sexavhengig manns frustrerende og vanskelige hverdag.

Utan snarvegar har HBO med Game of Thrones igjen laga eit påkosta serieunivers av episke dimensjonar.

Der typiske fantasyseriar på TV heldt seg avslappa til grundig casting og påkosta kostymer og effekter, framstår Game of Thrones som noko nytt.  Som eit friskt pust over ein søppelplass av mindre god TV innan denne sjangeren.  Serien bygger på den prislønna romanserien til George R.R. Martin, der handlinga går for seg i ei fiktiv verd. Ei full av intrigar, krig, incest og magi. Ei verd der mektige familiar etter finn seg sjølv i ei dragkamp om trona til kongeriket Westeros.

Mange vil gjerne gå i møte med ein slik serie med skepsis, men det faktum at HBO står bak, teller gjerne for noko. HBO har aldri heilt klart å kopiera suksessen til the Sopranos, men med Game of Thrones gjer dei eit heiderleg forsøk. I motsetnad til seriar som Camelot og Merlin, framstår Game of Thrones som rå, ukonvensjonell, original og kompleks. HBO har sikta seg inn på eit vaksen publikum, noko det kompromisslause innhaldet av incest, barnedrap, sex og eit uttal komplekse karakterar med motstridande motiv ber vitne om. Denne tilnærminga kan kanskje tidvis sjå ut som eit bevisst trekk for å distansera seg frå snill fantasy, som til dømes Harry Potter og nemnte Merlin. Dette saman med det at ingen karakterar er enkle og ingen vil det same heile tida – litt som i verkelegheita – gjer serien til eit vellukka tilslag i seriekatalogen.

Stieg Larsons Millennium-triologi er tilbake, denne gang framstilt av amerikanske David Fincher.

Det er ikke bare Skandinavia som har trykket Stieg Larssons Millennium-triologi til hjertet. Bare kort tid etter Niels Arden Oplevs tolkning har amerikanerne også overført den intense krimthrilleren til lerretet.
Vi får et nytt møte med undersøkende journalist Mikael Blomkvist, denne gang spilt av Daniel Craig. Den svenske journalisten befinner seg midt i en journalistisk krig mot finansgiganten Wennerström. Tilværelsen blir brått snudd på hodet når en annen tidligere finansgigant, Henrik Vanger (Christopher Plummer) plutselig tilbyr Blomkvist private opplysninger om Wennerström i bytte mot en løsning på et mysterium. Han ansetter Blomkvist for å hjelpe ham å få et svar på hva som skjedde med hans niese, unge Harriet Vanger, som forsvant plutselig en sommerkveld for førti år siden. Søken etter en tillatende kald morder fører han til Lisbeth Salander (Rooney Mara), en hacker og researcher, som ved sine helt spesielle framgangsmåter hjelper ham å komme nærmere svaret på hva som virkelig hendte den kvelden. Seerne blir samtidig presentert for Salanders ellers hektiske og vanskelige liv, og samarbeidet dem to imellom vil komme til å avdekke mer enn det de søker etter.

Når en amerikaner først skal sette sitt eget preg på historien, er det kanskje ingen overraskelse at valget falt på David Fincher. Bare ett år siden forrige

Oscar-nominerte film, viser han at han fortsatt har det som skal til for å imponere. Kjent for å ha filmer prakket med stjerneskuespillere, er besetningen i denne filmen ingen unntak. Daniel Craigs tolkning av karakteren Mikael Blomkvist er elegant og gjennomført og gjenspeiler i stor grad det bildet vi har fått malt tidligere av den svenske journalisten i bøkene. Med de sjarmerende trekkene til James Bond i “Quantum of Solace“, blandet med en litt klosshete forsiktighet, glimter han som en overbevisende journalistisk researcher. Samtidig imponerer Rooney Mara med en litt tøffere og skarpere Lisbeth Salander enn vi tidligere har sett i den svenske filmtriologien. Den kjente voldtektsscenen sparer heller ingenting til fantasien – en scene som, i følge Yorick van Wageningen selv var så sterk å spille inn at han tilbrakte den tilsvarende natten gråtende på hotellrommet. Stellan Skarsgård, i rollen som Martin Vanger, imponerer også nok en gang med sine skuespillerferdigheter.

Stemningen i filmen vises allerede tidlig, da filmen åpnes med et slags forvrengt cover av Led Zeppelins “Immigrant song”. I en åpningsmusikkvideo forkledd i svarte skikkelser dansende i et slags mørkt oljebad, er forventningene til stemningen i filmen satt, og vi som seere får en pekepinn på hva vi kan forvente. Selve tempoet i filmen, den mystiske bakgrunnen og den gravende etterforskningen, gir oss tilbakeblikk til Finchers tidligere filmer, som “Se7en” og “Zodiac”. Tematikken. Nazisme, voldtekt, kvinnehat, maktmisbruk og turbulente familieforhold er bare noen tema som blir belyst i disse hektiske timene. Og det gjøres på en dramatisk og storslått måte.

Den hyppige klippingen og synkroniseringen av hendelser gir filmen en fin flyt. Oscarnominerte Kirk Baxter og Angus Wall redigerer og klipper filmen på en slik måte at de ulike scenarioene fint smelter inn i hverandre. På denne måten får man også mye av informasjonen i bøkene vist ved korte scener, ofte uten dialoger. Fargefilteret som brukes mellom fortid og nåtid er også med på skape en fin tidsmessig overgang mellom den tidligere historien og mordgåtens framgang. Manusforfatter Steve Zallian sparer ikke på kruttet, og får ved hjelp av ulike bilder fram mer av detaljene i  boken enn hans forgjenger. For de som har sett den svenske filmatiseringen, vil filmen vise seg å være mer fartsfylt og hektisk. Likevel holder den stemningen på en slik måte at man ikke detter ut i vage detaljer. Musikken, komponert av Nine Inch Nails-vokalist Trent Reznor fungerer også her like godt til å få fram en dyster og mystisk stemning på lik linje som den gjorde i “Lost Highway” på 90-tallet. Samarbeidet fungerer godt, og de ulike midlene glir fint inn i det ellers kalde svenske landskapet.

Når det er sagt, er dialogen derimot ofte klønete. Ved å pålegge skuespillerne og karakterene et gebrokkent, amerikansk toneleie, blir karakterene mer kalde og fremmede enn vennskaplige. Virkemiddelet feiler fullstendig. Ser man filmen i lyset av boken, lykkes heller ikke Fincher helt i å framheve trekkene ved de ulike karakterene. Personene Blomkvist blir sendt for å etterforske har en tendens til å drukne i den ellers private etterforskningen mellom Blomkvist og Salander,  og den gitte konflikten mellom ham og Wennerström legges svakt i bakgrunnen – noe som gjør rettferdiggjørelsen av slutten vanskelig. De ulike bitene i mysteriet kommer brått og plutselig på plass, og gir heller ingen søkende plass for seerne som medspillere.

Så til det store spørsmålet. Går det an å bli lei? Dessverre for Fincher er svaret ja. Selv om filmen stiller seg sterk filmatisk, har vi har beklageligvis hørt det før. Filmen byr derfor ikke på noen overraskelser, og det blir langt mellom høydepunktene. Der Oplevs triologi følger det lave, granskende tempoet til krimserier som Beck og Wallander, raser Fincher gjennom med fartsfylt action. “Ja takk, begge deler”, sier Ole Brumm – men det spiller tross alt ingen rolle når ettersmaken er den samme.

“It is my belief that when a man becomes a part of this bureau, he must so conduct himself as to eliminate even the slightest possibility of criticism as to his conduct.”

John Edgar Hoover fremstår i Amerikansk kultur som en av de mest myteomspunne makthaverne i det 20. århundre, spørsmålet er likevel om ikke filmen føyer seg inn i rekken av typiske biografier om undertrykt seksualitet.

Eksmormoneren Dustin Lance Black (som også har skrevet Milk (2008), står bak manuset om den myteomspunne, høyprofilerte og velkledde direktøren av den største politietaten i Amerikansk historie. Den biografiske dramafilmen er regissert av Clint Eastwood, og fortellingen omhandler en aldrende, men fortsatt arbeidsnarkoman John Edgar Hoover (spilt av Leonardo DiCaprio), som dikterer en ung skribent om etterforskningsbyråets spede oppstart i 1924, før vi som seere blir tatt med i rykk og napp frem og tilbake blant viktige vendepunkter i både byrået og hans eget liv. Filmen er til tider rotete fortalt, og krever derfor sin andel av oppmerksomhet fra publikum.

DiCaprios subtile men likevel overbevisende rolletolkning er det derimot vanskelig å ikke legge merke til. Hans forhold til sin mor og sin veltalende kollega Clyde Tolson (Armie Hammer) utforskes på fascinerende vis hvordan person og karriere hegner sammen. Spesielt med tanke på perioden fortellingen foregår i, tegner Eastwood et portrett av en kompleks karakter. Paradokset mellom Hoovers evne til å utnytte info om andres seksualitet for å oppnå større makt, og samtidig selv befinne seg i skapet, gjør filmen tankevekkende i forhold til politiske maktspill bak lukkede dører. Higen etter makt sammenfattes med mindreverdighetskomplekser og personlige problemer. Filmen er til tider langdryg (2t. 17.), med DiCaprios fortellerstemme som lirer av seg patriotiske utsagn om Amerikas fremtid på tidspunkter hvor det føles naturlig at filmen burde slutte. Scener kan dessuten virke forutsigbare og typiske når J. Edgar konfronteres med sin legning i sosiale sammenhenger, og hans fornektede kjærlighetsforhold til sin kollega kommer til overflaten. Som seer er det samtidig fort gjort å bli betatt av de stilfulle rene kulissene og kostymene, hvor man gjerne veksler mellom å se på interiøret og følge med på handlingen.

Likevel har J.Edgar sider ved seg som synes viktig å utforske, spesielt med tanke på  hvordan direktørens seksualitet former FBI som organisasjon, og videre kan fungere som en kommentar på dagens amerikanske samfunn. Men gjør fortellingen seg på film?

Til tross for overbevisende skuespill og stilfulle kulisser, virker filmen som nok et portrett av både politisk karriere og person. Man kan nevne filmen i samme åndedrag som Jernkvinnen, The queen, men også Brokeback Mountain, Alexander og Milk. Noe som gjør den til nok et personportrett, men samtidig til et ironisk innblikk i hvordan utformingen av amerikansk politietat har blitt påvirket av personlige forhold.

Eit program som tek for seg Twitter og Facebook, måtte berre kome. Spørsmålet er om me ikkje klarar oss greit utan.

NRK si nye humorsatsing framstår som den yngre og litt kulare systra til Nytt på Nytt. Panelet vert leia av Jenny Skavlan, som har med seg Hasse Hope, Øyvind Vogt og gjestar. Saman oppsummerar dei veka på Internet og i sosiale media.

I fyrste program er Lars Vaular og Vågard Unstad gjestar. Begge rapparar, og tjommiar, frå Bergen. I likskap med dei tre andre, har dei over gjennomsnittet mange fylgjarar på Twitter. Og medan Twitter er eit ope nettsamfunn, der alle skriv for alle, framstår paneldeltakarane som mest opptekne av kvarandre, og av andre kjendisar.

Vitsane kjem tett. Latteren derimot, sit ikkje særleg laust. Manuset verkar platt, og det er langt mellom dei klåre poenga. Dette vert understreka av at paneldeltakarande sin ironiske latter er meir framtredande enn latteren til publikum. Det største problemet er kanskje at ingen ser ut til å ha det særleg moro. Skavlan verkar usikker i programleiarrolla, medan Hasse Hope skrik etter å bli høyrt. Øyvind Vogt bidreg til å lyfte programmet noko. Han let til å gjere eit oppriktig forsøk på å få Internet-humor til å fungere som TV-underhalding. Diverre hjelper dette lite, då ikkje ein gong NRK ser ut til å ha lagt noko sjel i Tweet4Tweet.

Tankevekkende om problemet

McQueen har i denne filmen rullet opp persiennene og sluppet lyset inn på det viktige tabuet sexavhengighet. Brutalt og ærlig får vi innblikk i livet til Brandon, som er avhengig av sex. Filmens modige tematikk er ytterst aktuell og Steve McQueen, fortjener heder for å begi seg inn på dette området. Sexavhengighet er blitt et stadig større problem i USA, og News Week refererte nylig til at 10 millioner amerikanere lider av dette. Lidelsen er en konsekvens av at det er blitt gratis tilgang til sex på nettet. Nettporno er lett tilgjengelig både i USA og i Norge.

På utsiden virker Brandon til å være idealmannen: Han har god jobb, pent utseende og flott leilighet midt i New York. Men dette er langt fra tilfelle. Brandons evige jakt på seksuell  tilfredsstillelse fører til at livet blir utfordrende for ham. I tillegg fører denne avhengigheten i Brandons liv til at nære forhold blir et sårbart punkt. Et eksempel er hans forhold til søsteren Sissy, som er ytterst turbulent. Hun er sanger, har et stort omsorgsbehov og trenger å bo hos ham noen måneder. Handlingen tydeliggjør at hun ønsker den nærheten som han ikke helt takler.

Michael Fassbender er strålende i rollen som Brandon. Han får fram alvoret og lidelsen som naturlig medfølger avhengigheten. Han vant prisen for beste skuespiller i Venezia for rollen. Hans ansikt, som med første øyekast kan se ut som et steinansikt, er uttrykksfullt og han spiller både på sårbarhet og total utmattelse. Søsteren Sissy spilles mesterlig av Carey Mulligan. Hun tilfører rollen dramatikk og skaper et følsomt, vakkert bilde av en litt ustabil ung dame. Resten av ensembelet gjør også en flott innsats.

Filmens problematikk har klare paralleller til andre former for avhengighet som alkoholmisbruk og rusmisbruk. Men temaet blir enda mer spesielt, og kanskje for mange provokativt, ved at McQueen så direkte retter lyset på det skamfulle med denne filmen. Tittelen Shame er med på å underbygge dette bildet.

Filmen illustrerer også, dypest sett, den moderne manns stadige søken etter mening og at sexavhengighet i ytterste konsekvens kan være en negativ løsning på dette.

Nakenhet og ulike former for seksuell tilfredstillelse preger filmens framstilling på overflaten. Filmen Shame er absolutt ikke mainstream. Når det er sagt, er filmen velgjort og realistisk. Temaet fortjener den oppmerksomheten det vies. Handlingen er effektfull: Brandons kropp og ansikt legemliggjør hvordan det er å leve som sexavhengig. Brandons samspill og dialog med de andre karakterene utfyller bildet og viser de tydelige konsekvensene, som lidelsen fører til. Ingenting overlates til tilfeldighetene. Filmens nerve slipper aldri helt taket og overgangene mellom scenene virker naturlige. Innholdet en konfronteres med i filmen gjør et sterkt inntrykk og forsvinner ikke med det første.

Filmen er både politisk og sosialt viktig. Den oppfordrer til debatt omkring seksuell utfoldelse og lovgivning. Foruten å tegne et sylskarpt bilde av hverdagen til en sexavhengig, rettes det også kritikk mot dobbeltmoralen i det amerikanske samfunnet i henhold til sex.

Metaforen; «En kan ikke kaste stein, når en selv sitter i glasshus» kunne ikke vært mindre treffende om Brandons sjef, som heter David, sin oppførsel i filmen. Han er ekstremt opptatt av damer og spilles av James Badge Dale. David sjekker opp damer ute på byen til tross for at han har en egen familie. I tillegg er han utro. Likevel er det han som retter en pekefinger mot Brandons bruk av nettporno. Han kaller ham inn på sitt kontor på jobb og sier blant annet: «Man må være skikkelig syk for å bruke hodet sitt på sånt griseri.»

Tvetydighet, som virkemiddel, blir anvendt i flere scener  i filmen og spesielt i sammenheng med Brandons oppførsel. Michael Fassbender  i rollen som Brandon spiller trolig bevisst på dette. En scene som illustrerer dette spillet med ulike meninger er da Brandon tar med seg Marianne, som han jobber med og dater, på et hotellrom. Der nærmer de seg hverandre for første gang seksuelt. Det blir dampende hett og scenen setter fokus på hvordan Brandon takler å forholde seg til en dame han virkelig bryr seg om. Brandons oppførsel og reaksjoner  i denne situasjonen skaper rom for flere tolkninger og er klart interessevekkende.

Filmens stil som fullender mesterverket er preget av nærbilder, spill med lys og en spesiell kameraføring. Enkelte steder får filmen nærmest et dokumentarisk preg. Spesielt skjer dette der det er bevegelse på kameraet.  McQueen sin erfaring fra kunststudier i New York og fra filmskole blir godt anvendt. Han kan med rette kalles en filmkunstner. Bruken av musikk er også utsøkt og gjennomtenkt.

Filmen Shame er et nytt, slående eksempel på at radarparet Fassbender og McQueen har klart det igjen. De arbeidet sammen på filmen Hunger (2008), og planlegger å arbeide videre sammen på McQueens neste spillefilm.

Filmen Shame slår sprekker i det vellykkede bildet som gjerne preger den perfekte, moderne mannens liv. På denne måten har McQueen skapt rom for refleksjon og diskusjon omkring sexavhengighet.

Ein varm og humoristisk film frå Hawaii

Å følgje familien King gjennom ei krise viser seg å verte alt anna enn kva ein forventar.

Hovudpersonen, spela av George Clooney, opplev noko av det verste som kan ramme ein familie. Kona hamnar i koma, og vil truleg aldri vakne igjen. Samtidig som han prøver å ta seg av dei to døtrene sine på best mogleg vis, må han bestemme seg for kva han ønskjer å gjer med det uberørte landområdet som han forvaltar på vegne av slekta. Griske søskenbarn vil selje til hotellutbyggarar, medan resten av befolkninga på Hawaii kjempar imot.

Filmen vekslar mellom å vere humoristisk og djupt tragisk, og mange vil nok kjenne seg igjen i dei ulike situasjonane som dukkar opp. Ærlege karakterar, kvikke kommentarar og uventa vendingar gir oss eit usminka bilete av korleis ein tragedie kan opplevast for ein familie. Samtidig får vi eit unikt innblikk korleis livet artar seg for dei fastbuande på ferieøya Hawaii. Clooney storspelar, og nykommaren Shailene Woodley er fantastisk i rolla som rebelsk tenåringsdotter.

«Nader og Simin – et brudd» er filmen med de store spørsmålene og de uklare svarene.

Hva koster en løgn? Hva koster en sannhet? Asgar Farhadi leker seg i gråsonen mellom hvitt og svart. Han står Ibsen nær, og låner en folkefiende når det passer ham. Hva blir konsekvensene av et brudd mellom Simin og Nader? Simin flytter, og Nader blir nødt til å hyre en pleier til faren med Alzheimers. Razieh blir ansatt som en hjelpende hånd, men griper etter hvert tak i det framtidige og opprivende plotet.

Farhadi åpner opp for at publikum selv skal felle den moralske dommen, et vellykket og befriende grep. Han dykker ned i en bred tematikk; fordomsfull klassekamp, distansert kjærlighet, religion og ære, uten å sette dem opp mot hverandre. Slik er han med på å gi et nytt bilde av dagliglivet i Teheran. En sterk helhet i filmuttrykket supplert av utmerkede skuespillerprestasjoner gir manuset livet det fortjener. Replikken «Gud er bare for sånne som dere!» vitner om brodd.

Farhadi støter allikevel på problemet, tidsbruken.  Filmen er hakket for lang i forhold til hva den har på hjertet. Den kunne med fordel komprimeres lik novellen, å gi mer liv mellom linjene. Å kaste en scene eller to ville gitt et klimaks tidligere, og med større kraft.

En maktdemonstrasjon av hvordan man ikke skal benytte nyervervede superkrefter.

Andrew, Matthew og Steve finner en hule med en merkelig organisme som gir dem superkrefter. Disse kreftene binder dem sammen, men er også det som sliter i stykker vennskapet.

Regi over sitt liv

Filmens store styrke er først og fremst hvordan den blir filmet, men er også like mye hvordan vennskapet dem i mellom utvikler seg. I begynnelsen er det Andrew som filmer og dokumenterer alt. Han lever gjennom kameraet sitt. Etter hvert overtar de andre i gjengen filmingen, og senere en ekstern dokumentasjon gjennom en jente som Matthew er interessert i. Når superkreftene til Andrew utvikler seg ytterligere, bruker han de til å la kameraet styre seg selv. Dette gjør at han selv tar regien over det som skjer, og lever ikke lenger gjennom kameraet. Filmen får derfor en helt  annen dimensjon, og det blir ikke den typiske irriterende kameramannen som andre lignende filmer er plaget med. Det gode skuespillet til de tre ukjente aktørene, og den stramme regien til Josh Trank trekker også filmen opp. Spesielt bør skuespillet til Michael B. Jordan fremheves, da hans karisma gjennomstråler alle scenene han er i. Jeg vil også påstå at effektene i filmen er ganske bra, ihvertfall i forhold til hvor mye filmen kostet; da 12 millioner amerikanske dollar ikke er mye for en film nå for tiden.

Idyllen slår sprekker

Likevel er det visse punkter som trekker ned filmen. For det første har vi klisjeen med den alkoholiserte slemme faren. Den utilpassede ungdommen i disse filmene har alltid en far som ikke støtter han både emosjonelt eller fysisk. En typisk kjærlighetshistorie prøver man også å inkludere, men det blir også en klisje da den ikke makter å tilføre filmen noe nytt. Den som kan utpekkes som hovedpersonen er Andrew, men i midten av filmen og frem til slutten blir han ganske usympatisk. Det er et problem når han er den som skal styre hele filmen. Vi ser det ganske tidlig i en bilscene hvor Andrew sender en bil bak dem ut i en elv med superkreftene sine. Han forstår ikke at det er feil, og det er noe som preger karakteren etter hvert. Han får smaken på disse kreftene, og klarer til slutt ikke å stoppe å bruke de verken til godt eller ondt. Filmen prøver å slutte på en forrykende måte, og klarer dette delvis. Actionsekvensen i seg selv er ikke dårlig, men den mangler nok «punch» til å bli skikkelig hardtslående. Man føler at de repeterer for mye av actionstuntene, og man sitter dessverre igjen med en avslutning som ikke klarer å følge opp det filmen har bygget opp til. Disse punktene ødelegger ikke på noen måte filmen, men bremser den likevel fra å klatre til toppkarakterer