Melodi grand prix – en tabu kritikk uten like! eller er sjanger i musikk melodi grand prix blirr hverdagskost?
Hvert år er det i en sesong vi er i en så mange som vil mene noe om melodi grand prix og likevel er de man vil mene noe om ofte ikke journalister. Historien viser at kultursjangeren mot melodi grand prix, og musikkritikken som ligger bak fenomenet ikke er til å arbeide med. Derfor er det alltid et område som er fortapt i den norske kulturjournalistikken siden den musikken er veldig spesiell og liten sjans for å bli spilt på norske radiostasjoner. Denne vinteren har vi nettopp sett dette at det er en konflikt som foregår blant radiostasjoner og NRK-redaksjonen og hva er grunnen til dette egentlig?
Sverige gjennomførte nettopp sine seks uker lange melodifestivalen, og her er det kø for å være akkreditert som journalist. Og alle som er innenfor kulturseksjonen og musikkseksjonen vil jobbe med melodifestivalen. Melodi grand prix er en sjanger som er for de mest spesielle, dette er en verden som jobber sterkt for å bli ett hverdagslig arbeid for alle som liker om melodi grand prix. Men samtidig er det mange som tar tak om at de helst ikke vil jobbe med melodi grand prix og de gjør ikke det. Melodi grand prix er i mange år blitt forsømt av mange journalister, og det som måtte til var blest om melodi grand prix. Ideen med blest er gode artister, men når også gode og store artister forsømmer fenomenet i mange år, eller at Per Sundnes forsømmer de sterkeste artisten burde man ha tatt ett steg utover det med å alminneliggjøre musikken og fenomenet melodi grand prix. 2012 går vi inn i en tid hvor man har sluttet å forsømme melodi grand prix fra journalistene. Hva mener jeg med det? Jo det jeg mener er at man har fra NRK og redaksjonen til melodi grand prix hatt en strategi med å få mediedekke mye større. Og man porsjonerer ut låtene. Dette skapte egentlig ingen ekstra blest mener nå jeg. Dette fordi man holdt seg på ett nivå uten de store artistene i Norge, Det rekker ikke med at Lisa Stokke, Benedict Adrian, Bobby Bare vinner. Det må noen store navn til, og dette vil jo ikke journalistene og musikkverden være med på, så egentlig er ikke det bare journalistene som forsømmer melodi grand prix men snarere de store plateselskapene og radiostasjonene musikken. De sier at musikken er tacky, og altfor tabu og altfor stereotypt homofilt. Kanskje har man rett i det. Men la oss se på hitliste musikken egentlig, finner man Gabrielle, Admiral P og allerede medietunge Plumbo som man satser mest på. Det hjelper heller ikke når det kanskje er 1 av 24 artister i årets felt som får drømmen oppfylt, med å gi ut cd. Der har den norske industrien noe å lære av svenske melodi grand prix, og hvordan man arbeider sammen fra SVT til Plateselskapene. Dette fører frem til at den norske melodi grand prix blir for mange journalister sett som nei, det går ikke an å jobbe med det, og ideelt samme med artisten som også vegrer seg, på grunn at man ikke lærer og tjener noe på det. La oss ta ett stort eksempel Lise Karlsnes, har lenge sagt at dette forumet for musikk ikke er noe for henne, og likevel når hun tar i mot utfordringen, så ryker hun ut også. Dette forteller noe om at melodi grand prix ikke er for alle. Og når NRK og Dinamo tar henne inn igjen som ett wildcard som forresten er feil måte. Så betyr dette at hun er den mest hypet artistene som man må ha i finalen uansett hva det koster. Hun har ikke den begrunnelsen som NRK legger, men for å følge litt av det normale verden som landsdekkende media skal dekke. Så legger man strategisk henne videre, og ikke de mest riktige artistene som man vet har den sterkeste stemme og kan få en sin drøm utfylt. Der har nordmennene noe å lære, fordi man kan si som Christer Björckman har sagt i intervju med meg under melodifestivalukene, at man må ha en strategi med både artister, plateselskaper men også journalister. Og gi journalister en forrang i det å kunne lytte på låtene, synse om artistene. Og samt at man vil ha minst 40 prosent ungdommer til å se programmet.
Og ved å ha strategi fra plateselskaper har svenske melodifestivalens apparat mye mer betydning som gjør at det er ikke tacky å være journalist og jobbe med melodifestivalen. Og videre er det å ha en strategi om en fremtid. Derfor har det norske journalistvesenet mye å lære av det svenske journalistvesenet når det gjelder melodi grand prix som ikke ett tabu område innenfor journalistene. Man krangler i Sverige om hvem som har de beste nyhetene og man snakker ikke med hverandre, og der har noe journalistikken i Norge å lære. Gi rom for at alle skal få plass i den særegne musikkverden som ikke representerer den beste kritikk og beste musikken ellers. Sjanger melodi grand prix eller schlager trengs denne beste kritikken.
Det de kan lære er at man kan lytte til rådene om å se over til Sverige! Ikke forsøm melodi grand prix som musikksjanger og som en sjanger innen for kulturjournalistikken. Og da får man se nye journalister inn i bransjen melodi grand prix.