Lyden av levd liv

Skandinavias rock-nestor fortsetter sin selvransakelse.

Joakim Thåström har vært blant Sveriges største musikalske ikoner i over tretti år. 54-åringen har gjennom hele karrieren foretatt en reise på tvers av sjangergrensene; Som rebelsk punker i Ebba Grön (1977-1983), synthrocker i åttitallsheltene Imperiet og til slutt som skrikende industrirocker hos de nederlandske Marilyn Manson-favorittene Peace, Love and Pitbulls.

Siden den gang har han gitt ut fem studioalbum under navnet Thåström. De to første som en slags musikalsk hybrid av hans tidligere prosjekter – mørk og gitarbasert hardrock med sin karakteristiske såre og skrikende vokal.

Nyutgivelsen «Beväpna dig med vingar» sees på den tredje i rekken av utgivelser som har gitt Thåström en ny storhetstid. Gjenoppstandelsen kom med det svært kritikerroste «Skebokvarnsvägen 209» (2005). Den raspete whiskeystemmen fortsatt som en sentral ingrediens, men med et langt mer akustisk lydbilde enn tidligere. Albumtittelen var identisk med adressen til hans barndoms leilighet, og illustrerte det selvbiografiske og personlige som tidligere aldri var fremtredende hos den svært så medieskye Thåström. Oppfølgeren «Kärlek är for dom» (2009) fortsatte i samme sporet med blant anet den svært så beskrivende singeltittelen «Kort BIOGRAFI med litet testamente».

I «Beväpna dig med vingar» står det retrospektive og betraktende fortsatt i sentrum. Thåström inntar observatørrolle når han forteller om menneskeskjebner i nattlige bymiljø med hoteller, puber, «den nedlagte kraftstationen» og «gamla kyrkogårder».. Repeterende og innstendig synges det om tapt kjærlighet i det nydelige strykestykket «Smaken av dig», mens «Dansbandssångaren» beskriver et langt artistliv om en mann som «kann varanda bensinstasjon från Narvik tills Himmelsfrid» og som har drukket «glas efter glas i städer jag inte ens visste fans». Når Thåström synger om denne dansbandssångaren, er det som om han synger om seg selv.

De mange refereransene til tid og rom er fremdeles til stede i «Beväpna dig med vingar». Om ikke fullt så direkte og åpenbare som tidligere, så likevel nok til å gi tekstuniverstet et personlig peg.

«Beväpna dig med vingar» tilfører ikke rockehimmelen noen form for musikalsk nyskapning.  En god del av låtene er basert på ett gitargrep, og den beskjedne akkordprogresjonen gir melodiene malende og tungt preg. Slike arrangement føles ofte krevende å lytte på i lengden – men kombinert med nerven i Thåströms vokal og de insisterende tekstene blir det ikke kjedelig.

Siden de to foregående utgivelsene er pianoet og kassegitaren er bortimot forsvunnet, til fordel for mer fremtredende bassganger og mer pulserende trommer. Gjennom hele albumet hører man bakgrunnslyder som minner om støy fra en industrihall, og i CD-sleeven kan man faktisk lese at «skrot» står oppført blant instrumentene. Albumet er i høy grad trofast mot sitt uttrykk, og i så måte representerer femtesporet – «St Anas katedral» – en befriende og nødvendig avveksling. Sammen med tittellåten er dette albumet sterkeste spor, med et refreng hvor resten av bandet bidrar vokalt med en innstendighet som treffer lytteren rett i hjertet.

«Jag står alldrig stil», sang Thåström på slutten av de rotløse åttiårene. Nå står han funnet sin stil og står endelig i ro. Det funker som bare det.