Month: April 2012

Gripende portrett som griper over for mye.

«Verdens mektigste mann», er filmplakatens ubeskjedne beskrivelse av J. Egar Hoover. Som grunnlegger og direktør av det amerikanske etterforskningbyrået FBI i nesten et halvt århundre, er ikke en slik beskrivelse så langt unna sannheten.

«J. Edgar» portretterer en hensynsløs lederskikkelse som benytter brutale og ulovlige midler for å overvinne politiske aktivister, gangstere eller motstandere innad i egen organisasjon. Gjennom sin kamp for å skape et tryggere USA, forsøker han fremstå som en slags folkets superhelt.

Heldigvis forteller «J. Edgar» noen moderne Dirty Harry-historie. Filmen forsøker å gi et innblikk i Hoovers myteomspunnet privatliv, hvor det har florert av rykter om homoseksualitet og transvestittisme.

Leonardo DiCaprio formidler en gripende tolkning av en mann som gjennom hele livet forsøker å akseptere seg selv og sin undertrykte seksualitet. Den beryktede relasjonen mellom Hoover og hans assistent Clyde Tolson blir viet mye oppmerksomhet uten at det virker for utleverende og uten at man ukritisk hengir seg til ettertidens spekulasjoner.

Gjennom hele filmen veksler regissør Clint Eastwood frem og tilbake i tid, fra starten av Hoovers karriere og frem til hans siste leveår i 1972. Dessverre er to timer for knapt til å gi et utfyllende bilde av det enorme historiske bakteppet, og man sveiper innom så mange ulike hendelser at det ofte føles overfladisk og oppstykket. Dessuten forblir flere historiske navn uforklart for alle uten brede kunnskaper om amerikansk kriminalhistorie.

En tidsforskyving på over femti år stiller høye krav til sminke. DiCaprio og Armie Hammer gjør begge imponerende innsats i sine gammelmannskropper, men troverdigheten ødelegges dessverre av en kraftig oversminking som knapt er en Kristian Valen-sketsj verdig.

Vekslingen mellom det offentlige og det private er filmens drivende kraft, og filmen lykkes tidvis i å gi et troverdig innblikk i hvordan Hoovers personlige kamper påvirket sentrale politiske beslutninger.

Mission Impossible: Ghost Protocol er den fjerde i rekken av filmer der vi møter Tom Cruise som agenten Ethan Hunt. Med seg har han tøffe Paula Patton, en fin, om enn overtydelig, moromann i Simon Pegg, og en solid Jeremy Renner. Sammen jakter de på en svensk atomforsker, godt spilt av Michael Nyquist.

Filmen begynner med at vår mann brytes ut av et russisk fengsel av sine nye agentkollegaer,  USA mistenker sine gamle uvenner Russland for å ha lumske planer som inkluderer detonering av en atombombe. Har en ikke sett det før tenker man kanskje, men nei! Dette er den post-kalde krigen med en vri! Hunt er mannen som får oppdraget, og med sitt team bak seg, samt en russisk terrier av en politimann i hælene, jakter Hunt på en gal svenske og hans koffert. Ferden går fra Russland til Dubai. Det er stort, det er påkostet og det er veldig kult.

Men det beste med denne filmen er at jeg sitter igjen med følelsen av at ingenting var unødvendig. Plotmessig kan man forsvare nesten hver actionsekvens. Biljakter, vindusklatring på verdens høyeste bygg, fengselsflukt, mannejakt i en sandstorm og parkeringshusakrobatikk!

Og Tom selv slår seg fordervet til tider, og ser til og med oppriktig bekymret ut når han kaster ut i den ene halsbrekkende prosjektet etter det andre. Han gir oss en actionhelt som slår seg og preges av det. En helt som, alltid lykkes for så vidt, men ikke uten synlige vanskeligheter. Dette gjør at man føler lettelse når Hunt forserer de tøffeste hindre, helten selv har sine tvil og det formidles troverdig til oss. Han klarer å overbevise publikum om at det slett ikke er gitt at det ender godt. Og det er en forfriskende forandring fra alle andre actiontyper der ute, med sine steinansikt og ”tørrvittige” kommentarer. De som redder verden all day, every day uten å foretrekke en mine.

Da tror jeg mer på Tom.

Det er en virkelig god film for sin sjanger. Det eneste som trekker ned var en litt forvirrende sluttscene, men til og med den har sin funksjon  i og med at den setter døren fint på gløtt for neste eventyr.

Svak, men sterk. Stor, men liten.

Mamma Mia-regissør Phyllida Lloyd og skuespiller Meryl Streep samarbeider igjen. Nå er det portrettet av den første og eneste kvinnelige statsministeren i Storbritannia – Margareth Thatcher – som står for tur. Handlingen foregår i London der hun ser tilbake på sin politiske karriere, familielivet og hendelser som har betydd mye for henne.

Oscarnominerte Meryl Streep tolker rollen som Thatcher mer menneskelig enn en hadde forventet av en jernkvinne. I enkelte scener virker hun nærmest svak, liten og usikker og en lurer på hvor jernet har tatt veien. Det at filmen er bygget rundt at Thatcher er blitt dement og hallusinerer, virker forstyrrende for flyten i handlingen og gjør at en sitter igjen med et uklart syn på damen. Likevel blir en begeistret og en smule fandenivoldsk når denne kontroversielle damen, som er kjent for sin styrke og sine bastante idéer, virkelig kommer til sin rett når hun danker ut de mannlige kollegene sine i parlamentet.

Kulissene i filmen er tidsriktige og troverdige, og det er ingen overraskelse at sminkørene er Oscarnominert; da likheten mellom Meryl Streets karakter og Thatcher selv er slående. Til tider kan en undre seg om det ikke er Thatcher på lerretet! Om en vil ha et overfladisk innblikk i Thachers liv og virke er filmen vel verdt to timers oppmerksomhet.

For 15 år siden lagde Harald Zwart filmens Hamilton vendetta som er basert på Jan Guilous Vendetta med Peter Stormare, Lena Olin og Mark Hammill i rollene. 15 år senere spiller man inn boken « i nasjonens interesse, og regissøren er denne gangen mer ukjente regissøren for oss nordmenn, Katherine Windfeld. I Hamilton finner man løsningen på at det skal være i nasjonens interesse. Vi forflytter oss inn i post 11.september 2001, med svarene som finnes med terrorisme og politisk drap noe vi ikke gjør i romanen som følger kalde krigen.

Som sagt forflytter vi oss i denne filmen inn i post 11.september 2001, med svarene som finnes med terrorisme og politisk drap. 2012-filmen blir vi invitert til ett nytt ord og det er «i nasjonens interesse», noe som «Hamilton ikke fatter hvorfor ettersom han i filmen er langt mer menneskelig enn tidligere.  Alt handler om at det skal gå i nasjonens interesse fremfor sin egen interesse, og siden Carl Hamilton spiller en mer menneskelig figur i denne filmen enn den gamle filmen for 15 år siden. Samtidig som den forrige filmen befinner seg markant mer på de utenlandske ressurser av spionverden, legges nasjonens interesse mer på svenske marker enn tidligere. Filmen handler om Carl Hamiltons jakt på missilvåpen i den tredje verden for å lokalisere terrorismens nettverk blir mer og mer intenst i filmen jo mer nærmere våre egne grenser blir nådd. Statsministeren som spilles av Pernille August kan lett bli ett offer for ett internasjonalt privat hær regissert med CIA i bakhånd grunnet terrorismelovene som eksisterer av 11/9-angrepet. Hamiltons oppgave å lokalisere nemlig de svenske missilvåpen som tilslutt faller på somaliske hender. Selvsagt tar den svenske regjeringen avstand når ett angrep ser på den afrikanske østkant.  Hamiltons plan blir så i regi av nasjonens interesse er å lokalisere nemlig bakmannen for å kunne bedriver terrorisme, og i forsøket dukker det opp utfordringer på rekke og rad for Hamilton. Hamilton har flere ess i ermet enn det fienden tror, og nasjonens interesse fortsatt blir ivaretatt på høyeste nivå og nasjonens interesse blir tatt inn i en nytt og mer personlig nivå i karakterene.

Filmen gir mer inntrykk av seg å være mer en politisk thriller enn en forrykende action film som den forrige filmen bærer preg av og den mer ukjente regissøren kan stolt bære over å gjort Carl Hamilton mer menneskelig enn en typisk amerikansk superhelt som man alltid har sett Hamilton på tidligere som gjennom filmen vendetta. Men føringene i filmen og at handlingene mangler i filmen, fordi det er gitte situasjoner som gjør at jeg tror det er mer med filmen ved at det kanskje lurer noe mer bak det politiske spillet enn det filmen gir utslag å være på. Filmen hopper og hopper og de som har lest Guilous bok kan bli besviket over egentlig filmens potensial som kunne løftet seg om det var mer dialog enn handling i filmen. Men alt i alt gir filmen det publikum vil like i filmen, høyt dramatisk politisk spill på høyt nivå fra amerikansk hold og uventet hold egentlig.

Gi blaffen i å sutre fordi det er lenge til helg. Onsdager på NRK er ukas nye høydepunkt.

NRKs nye satsing ”Lilyhammer” er en dramaserie på åtte episoder som handler om den New York- baserte mafiosoen Frank Taglianos (Steven Van Zandt) som blir omplassert til Lillehammer gjennom vitnebeskyttelsesprogrammet til FBI. Etter å ha vitnet mot sine egne får han muligheten til selv å velge hvor han vil starte sitt nye liv, og med tv- bilder fra OL på Lillehammer friskt i minne er valget enkelt. Med idylliske fantasier om ren luft, hvit nysnø og flotte damer setter ”Giovanni Henriksen” kursen mot nord, men det viser seg ganske raskt at livet som arbeidsledig innvandrer i Oppland ikke blir helt slik han hadde tenkt seg. Omstillingen blir stor, men ”Giovanni” oppdager nokså umiddelbart at hans noe tvilsomme metoder fra mafiaen kan komme godt til nytte, også på bygda i Norge.

En cocktail der hovedingrediensen er Sopranos- veteran ”Little Steven” og blandevannet er utgjort av norske navn som Steinar Sagen, Trond Aurvåg, Mariann Ottesen og Fridtjov Såheim. Min første tanke; dette kan slå alle veier.

De første minuttene var jeg forvirret. Etter åtte minutter, når taxisjåføren Roar (Sagen) møter bygdas nyeste tilskudd med setningen ”You look a little Arabish in the face”, var jeg begeistret. Et par minutter senere, når ”Giovanni” kommer ut døra fra sitt nye hjem iført lusekofte, snowjoggers og ”I <3 NY- norsk” lue, var jeg solgt.

Kjenner en til norsk byråkrati og bygdeliv er Såheims glimrende portrettering av den NAV – ansatte ”Jan” mer enn nok til å lokke frem latteren. Det samme kan sies om karakteren ”Geir Elvis” (Kyrre Hellum), som er bygdas fremmedfryktende Elvis- imitator og politimann. Van Zandts mimikk er hysterisk, og spenningskurven i serien holder stand med stadig nye komidramatiske situasjoner. For de som er glade i romantikk kan man også lukte en gryende romanse mellom ”Giovanni” og Ottesens karakter, lærerinnen ”Sigrid”.

Gjennomført, nyskapende og tatt på kornet. Dette lukter Gullruten- vinner lang vei.

En uforglemmelig separasjon.

Det er med nyanserte penselstrøk regissør Asghar Farhadi maler et opprivende, handlingsmettet og velspilt samtidsportrett av det moderne Iran. For selv om det islamistiske bakteppet gjennomgående blir utfordret, tyr Farhadi aldri til fordømmelse.

Her blir vi i stedet – som filmens karakterer – presentert for stadige moralske dilemma, en multifasettert intrige, og spørsmål om klasse, kjønn, handlingsfrihet og kausalitet.

Utgangspunktet for handlingen er et sekularisert middelklassehjem hvor en pleietrengende far, en 11 år gammel datter, samt muligheten for å flykte landet danner fundamentet for konflikten. Bruddet – den tilsynelatende uunngåelige skilsmissen – er et av flere trekk som for utenforstående virker uforsonlig med samfunnet og kulturen regissør Farhadi presenterer.

En av filmens store styrker ligger derfor i valget om å unngå den lettvinte, alt for opplagte kursen; her er intet tydelig oppgjør med hverken samfunn eller religion. Dette er snarere et empatisk blikk på hvordan et samfunn som dette oppleves på et menneskelig nivå.

Det hele malt med kløktige, subtile penselstrøk innenfor tematisk universelle rammer.

Sørgelig og muntert om det å bli etterlatt.

Hva etterlater vi oss når vi dør? Kan vi stole på våre nærmeste? Kan vi tilgi svik? Det er noen av spørsmålene som berøres i «The Descendants». Her møter vi George Clooney i rollen som Matt King, en vellykket advokat bosatt på Hawaii. Når Kings kone blir utsatt for en båtulykke og havner i koma, befinner han seg plutselig i en ny livssituasjon: Mens han tidligere har vært en nokså fraværende forelder, får han nå aleneansvaret for sine to til dels uregjerlige døtre. Etter hvert som det blir klart at Kings kone snart vil dø, får han også vite at hun har hatt et forhold på si. Som forvalter av et uberørt og lukrativt hawaiisk landområde står han samtidig overfor et annet dilemma: Skal han selge eiendommen slik slekten hans ønsker, eller er det hans moralske plikt å la være?

Filmen, som er basert på debutromanen til Kaui Hart Hemmings, er nominert til fem Oscar, deriblant for beste film, beste regi og beste mannlige skuespiller (Clooney). «The Descendants» har mye til felles med regissør Alexander Paynes vellykkede tidligere verk «Hva angår Schmidt» og «Sideways», ettersom de alle omhandler mennesker i livskrise som legger ut på en reise for å få orden på sitt eget liv. Et særlig likhetstrekk med sistnevnte film er at vakker natur brukes som et bakteppe, for ikke å si en kontrast, til handlingen. For selv om handlingen i «The Descendants» utspiller seg i idylliske omgivelser med frodig natur og solfylte strender, gjøres det allerede innledningsvis i filmen klart for oss at livet slett ikke er noe paradis, selv ikke på Hawaii.

George Clooney gjør en solid innsats i hovedrollen, og viser at han også behersker å spille ydmyke karakterer med menneskelige svakheter. Filmen for øvrig er beriket med et knippe gode biroller, men den som utmerker seg mest er Shailene Woodley i rollen som Clooneys 17 år gamle datter. Hun fremstår som særdeles genuin og troverdig i måten hun portretterer den rebelske tenåringsdatteren, og samspillet mellom far og datter fungerer svært godt. Til tross for filmens blanding av tungt alvor og småvittige episoder, så blir den aldri verken rørende eller morsom nok til at man lar seg helt begeistre. Filmen griper dessverre ikke dypt nok, og blir tidvis litt langtekkelig. Men selv om «The Descendants» ikke er helt på høyde med Paynes tidligere filmer, skal regissøren likevel ha ros for å ha gitt oss et litt bedre bilde av livet på Hawaii.