peïling

Vittig, men ikkje hysterisk. Drøy, men manglar brodd. Satirisk, utan å vere aktuell. «Nårje» har likevel sine lyspunkt.

Rare dialekter, falske tenner, rumpehumor og Otto Jespersen som sint, gammal mann. Det høyres kanskje kjend ut? Umiddelbart er det lite som ropar nyskapande, når ein høyrer om TV2 sin nye komiserie. Sketsjeformatet, med ulike karakterar som går igjen, har ein sett før, og Otto Jespersen, Henriette Steenstrup og John F. Brungot er kjende fjes for dei fleste. Kan denne gjengen saman by på noko nytt?

Serien gir seg ut for å vere eit opplysningsprogram, laga for at svenskane skal forstå oss nordmenn betre. Dette høyres ut som eit oppskriftsmessig utgangspunkt for skråblikk og satire, på vår bekosting. Skjetsjane byr på ei rekkje høve til å nikke gjenkjennande. Til tider er det òg veldig morosamt. I møtet med bonden som krevjer erstatning for ulven sine herjingar, alt frå fyllekøyring til kvinnemishandling, treff ein Jespersen på noko av sitt beste. Her er han i ei rolle han meistrar godt, og som ein har sett han i før. Kanskje er dette eit symbol på  ei endring i norsk fjernsynshumor, der han som tidlegare var kjend som den drøye og kontroversielle, no står for det trygge og velkjende? I så tilfelle let både  Steenstrup og Brungot til å vere klare til å ta på seg rolla som motpolen.

Dei to representerer det drøye, flaue og uventa. Ho som nyansatt, som set ut sine mannlege kollegaer med å fortelje om helga sine utskeiingar, før ho må gå for å «rygge ut en Snickers». Han i eit homoerotisk møte med fotballspelaren Freddie dos Santos, i traileren til den fiktive filmen Ekeberg Mountain. Sistnemnde blir meir flau enn morosam. Det er verkeleg grenser for kor mange gonger ein kan le av at det å det å setje den i krysset kan bety minst to ting.

Her er ein inne på noko av det som kanskje tydelegast svekkjer serien. Skodespelarane og fleire av premissa er gode, men manuset er ikkje med på å løfte dette opp til det potensialet ein anar at ligg der. I staden for å utforske spelerommet som ligg i klisjeane og stereotypane, tyr forfattarane til gjentaking av både gode og dårlege poeng.  Aktualitsaspektet ein kan forvente av eit satirisk progam, er meir eller mindre ikkje-eksisterande. Dei to tydelegaste referansane, er til Kaizers Orchestra og Brokeback Mountain. Ingen av dei skrik at dette er 2012.

Jespersen, Steenstrup og Brungot gir ein eit håp om at dette kanskje ikkje blir så verst, og at det kan vere verd å gi «Nårje» ein sjanse til.

En magisk svunnen tid.

Filmen The Artist gjør det mulig å drømme seg tilbake til gylne filmøyeblikk.  Filmen gir innblikk i filmhistorien på 1920-tallet og viser filmhistoriens banebrytende forløp videre. En kjærlighetshistorie veves inn i handlingen, som fremstilles i nostalgisk svart-hvitt, og kaster et behagelig slør over det hele.

En kan hevde at The Artist er en helt vanlig Hollywood-film, fordi at den romantiske historien er et bærende element i framstillingen. Men filmen favner bredere i sitt gode forsøk på å vise filmhistorisk utvikling.

Vi møter innledningsvis stumfilmstjernen George Valentin på 1920-tallet. Han kan ikke se for seg at talefilmen skal utrydde stumfilmen. Tilfeldigvis møter han på den unge skuespilleren Peppy Miller, som blir forelsket i ham. Samtidig gjør hun en stadig større karriere innenfor talefilmen, som til slutt utrydder stumfilmen helt. Dermed er Georges arbeidsområde revet vekk og mye av hans tilværelse rakner. Alt dette skjer mens de stadig har et godt øye til hverandre.

Filmen peker på at stumfilm og talefilm er to helt forskjellige måter å presentere film på. I stumfilmen måtte handlingen vises tydelig. Den var derfor i stor grad basert på ansikts -og kroppsuttrykk og skuespillerne spilte på følelser og begeistring. Musikken underbygde stemningen ytterligere. Med ord som et viktig virkemiddel innenfor talefilmen ble uttrykket helt annerledes. Det er mulig at dette ga rom for et dypere og et mer alvorlig og dramatisk handlingsplan. I The Artist inntreffer krisen rundt Georges nedadgående karriere akkurat da talefilmen begynner å ta over. Dette er et naturlig handlingsforløp, men kanskje ikke helt tilfeldig.

The Artist er uten tvil en filmperle for filmhistoriekjennere og andre som bare vil oppleve litt filmmagi. Kjærlighetshistorien som er bevegende gjør den universell og levend

En ung manns forsvarsel om død og fordervelse på en bro forårsaker midlertidig arbeidsledighet for døden.

Lyset slukkes, reklamen er slutt og orkestermusikken dundrer ut annlegget på kinosalen akkurat slik den skal gjøre. Stemningen bygges på ytterligere med masse eksplosjoner, dødningehoder og mange forskjellige måter å dø på før filmen i det hele tatt har begynt. Final Destionation 5 står på programmet og man vet så inderlig hva man går til. At en filmserie i det hele tatt har kommet så langt betyr som regel at det er en dårlig film, og at man tenker bare penger. Spesielt skrekkfilmsjangeren, da den lenge vært offer for oppfølgersyndromet. Derfor er overraskelen stor når det viser seg Final Destination 5 overhode ikke er en dårlig film. Istedenfor makter den å underholde til siste stund. Mange vil nok kanskje ikke sette underholdning som kriterium for om en film er bra. Det er nok sant i de fleste tilfeller, men selv om handlingen er tynn og karakterene er noe vi har sett hundre ganger før, så er det noe med helhetsproduktet som gjør at det sitter som støpt.

Dødens design

I en buss på firmatur sitter Sam Lawton, medarbeidere og eks-kjæresten hans å aner ingen fred og fare. Plutselig begynner broen de kjører over å gi etter, og mens de er i ferd med springe til sikkerhet dør en etter en på ubehagelige men spektakulære måter. Like etter Sam dør selv våkner han opp, og skjønner at dette er et forvarsel om hva som kommer til å skje. Snarrådig drar han vennene sine og eks-kjæresten i sikkerhet. Det han ikke vet er at han nå har dømt de til døden, og ingen kan stoppe han fra å få det han vil.

Bro-scenen er umakelig godt regissert, og viser at de ikke holder tilbake når det gjelder å kverke karakterene på underholdende måter. Det hjelper så lite hvis filmen ikke opprettholder samme kvalitet gjennom hele dens spilletid. Men scene etter scene i filmen er fylt av gode spesialeffekter og kreative måter døden bruker for å etterfylle behovet sitt. Man skjønner også veldig tidlig at handlingen ikke er så viktig. De fleste karakterene er karikaturerer av de som var med i de andre filmene, og man bryr seg ikke når de dør. Det man derimot bryr seg om er hvordan opptakten til deres død utarter seg, og hvilke kreative endelikt filmskaperen har pønsket ut. Nesten alle disse dødscenene i filmen opprettholder denne kreativiteten, og plasserer den foran andre i samme klasse.

Forfriskende femtall

De to første Final Destination filmene var gode filmatiske produkt, og gjorde sitt for å bygge videre på det universet de hadde kreert. Da film nummer tre kom begynte man å ane en stagnasjon, og det ble ikke særlig bedre i den neste. Derfor var det nok en del dårlige forvetninger til denne filmen. Men filmen overrasker med å være både spennende og uforutsigbar; noe som er en stor bragd så sent i en filmserie. Traileren til femeren er et godt eksempel da den fra utsiden gjør det alle slike type filmklipp gjør; viser for mye. Når man ser filmen snus det helt på hodet, og traileren har istedenfor laget overraskelser for publikum. For karakterer man trodde kom til å dø på det tidspunktet gjør det ikke, eller at opptakten til det er annerledes.

Andre grunnet til at filmen føles så forfriskende er nok at den er såpass velregissert. Steven Quale er mannen bak dette, og siden han tidligere har jobbet mye med spesialeffekter, kan man tenke seg at han er noe av grunnen til at de er så gode og spektakulære. Dette er til tider akkompagnert av episk orkestermusikk, laget av Brian Tyler. Hans komposisjoner vever inn hovedtemaet fra de to første filmene på en mesterlig måte. Spesielt gir det gode temaet i introsekvensen en indikasjon på hvordan musikken kommer til å være i resten av filmen.

Underholdende bra?

Til nå har anmeldelsen bare tendert mot det positive i filmen, men det betyr ikke at den ikke har noen feilskjær. Nei, det er ikke den beste filmen som har blitt sluppet. Men det er en av de mest underholdende filmene på lenge, og den makter å holde dette tempoet oppe mesteparten av filmen. Likevel har ikke scenene etter bro- eller gymsekvensen den samme tyngden. Fordi disse to scenene er såpass velregissert og bygger seg opp på en mesterlig måte, at det blir vanskelig å følge dem opp. Det ser også ut som filmen skal miste en del av sin piff helt mot slutten, men redder seg med en sekvens som kan ta pusten fra deg. Handling er heller ikke som nevnt filmens store styrke, og man burde kanskje vurdere filmen ut i fra det. Men undertegnede koste seg så mye gjennom filmen at det gjorde ikke så mye.

«Martha Marcy May Marlene» viser hurtige glimt av stor filmkunst, men ikke mange nok.

Det er alltid spennende med debutfilmer, og dette er intet unntak. Sean Durkin har fra tidligere av regissert et par kortfilmer. Med denne filmen har han tatt steget opp og gitt seg selv lov til å skyte med større kaliber. Spørsmålet er om ikke pistolen har blitt for stor og blinken for liten? Det som riktignok treffer er hans intuisjon og klare innsikt i å gi hovedrollen til rett person. Elisabeth Olsen har tidligere spilt i Silent House(2011), og dette blir hennes andre store opptreden. Hun redder filmen på mange måter. Olsen er med på å gi rollekarakteren «Martha» den tyngden filmen trenger. Hun skaper alene et troverdig univers, og byr tilskueren nærmere sin særegne intimsone; et kaldt og nærtfølende sted. Durkin ser Olsen. Han gir henne et naturlig utløp for den subtile skuespillerkunst. Hun har virkelig tatt utfordringen, og mestrer kunsten på et toppnivå. Skuespillerprestasjonen hennes setter standarden for hele filmprosjektet til Durkin – om antydningens kunst.

Fanget inn i landlige omgivelser. Martha bestemmer seg en dag for å rømme fra gården og sekten hun er en del av. Hun løper inn i skogen, mens en rekke personer roper og løper etter henne. Denne åpningsscenen setter opp en større og overhengende symbolikk, og Durkin viser glimt av stor fortellerkunst akkurat her. Finner hun stien? Er rømningen, stien fra godt til bedre eller fra noen trygt til kaos? Og vil hun noen gang finne sin egen vei ut av «skogen»? Svaret på dette får man muligens når Martha møter søsteren og ektemannen i et idyllisk sommerhus. Gjenforeningen med søsteren setter opp den nødvendige kontrasten til et fint lite drama – mellom sektens psykologi og den større omverden. Et møte som setter Martha på psykologiske prøvelser.

I retrospektive tilbakeblikk antyder man konturene av sektens natur, og hvordan dette kan ha påvirket Martha. Bildet av sekten blir til tider stereotypisk. Det bærer preg av å ta utgangspunkt i en allmenn oppfattelse av hva en sekt bør være, og ikke et nytt, hva eller hvordan? Likevel er miljøskildringene gode. Følelsene som kommer til uttrykk danner et bestemt følelsesregister som gir et dypdykk i sektens indre psyke. Særlig slående er den seksuelle undertonen som kommer fram i hver eneste scene. En interessant observasjon, men tonene av sex reiser få av rollekarakterene til nye høyder. Enkelte blir for flate, og intensjonen om økt nysgjerrighet faller fort til grunne.

Durkin har valgt å pense tematikken inn i et thriller-format. Dette blir til tider problematisk. Sjangeren henter sin styrke fra det å antyde og skape spenning ved å si minst mulig. Antydningens kunst kan være forførende, men drepende kjedelig når hint ikke blir fulgt opp av handling, ti av ni ganger, et antydningens maraton. Et mulig spenningspotensiale i filmen blir blokkert av for lite handling, og helheten minner mer om et drama som ufrivillig er påtredd kappen av en thriller. Det hjelper heller ikke på at bestemte klippeteknikker repeteres i det uendelige og gir forutsigbare hint om hva som skal skje fremover.

Streeps storspill alene gjør filmen om ”Jernkvinnen” til en minneverdig opplevelse.

I ”Jernkvinnen” blir vi kjent med den aldrende Margaret Thatcher som en dement kvinne i 80 årene tolket av Meryl Streep. Historien om hvordan hun ble Storbritannias første kvinnelige statsminister blir skildret gjennom tilbakeblikk  fra Thatcher mens hun vandrer forvirret rundt i huset og snakker med sin avdøde ektemann.

”Jernkvinnen” er like mye en fortelling om problemstillingene rundt demens som det er historien om Storbritannias lengst sittende statsminister. Tilbakeblikkene oppfattes som korte og til dels usammenhengende. Når livet til en så betydningsfull, kontroversiell og omstridt kvinne brettes ut på lerret, hadde det i større grad vært ønskelig å få innblikk i det politiske aspektet, heller enn hennes demente hverdag.

Regisør Phyllida Lloyd og manusforfatter Abi Morgan har valgt å legge filmens fokus til mennesket Maggie Thatcher som på mesterlig vis blir skildret gjennom Meryl Streeps eksepsjonelle skuespiller presentasjoner. Hun skildrer Thatcher gjennom flere epoker i livet på en mer enn troverdig måte. Streep alene gjør filmen til en minneverdig opplevelse, i en ellers middelmådig historie.

I Jernkvinnen finner det ikke noe slikt som et samfunn rundt makten.

Det burde være mulig å lage en engasjerende film om Margaret Thatcher, en av etterkrigstidens mest kontroversielle politikere. Nøkkelen ligger i å velge rett, blant alle historiene om kjønnskamp fra en antifeminist, maktkamper i partiet og kriger mot fagforeningene hjemme og om landområder ute.

Regissør Phyllinda Lloyd forspiller sjansene gjennom ukloke fortellevalg. En uforløst rammefortelling der demente Maggie kjemper med og mot tilbakeblikkene, fortrenger plassen folk og velgere burde ha i en politisk fortelling. Nåtids-Thatcher gir dog Meryl Streep rom til å briljere overfor Oscar-akademiet, og hun griper sjansen til gangs. Hennes Thatcher-tolking redder filmen fra kollaps, og får oss til å tenke over hva for eksempel Stephen Frears, som hadde slik en heldig hånd med det britiske klassesamfunnets øvre lag i The Queen, kunne gjort med dette materialet. Regissøren har i stedet klart å gjøre krig, sorg og maktkamper til konflikter som aldri overstiger romtemperatur.