Categories
Film og fjernsyn

Alkoholens skyggeside

En sterk historie om en familie i oppløsning.

Originaltittel: ”Kompani Orheim”. Sjanger: Drama. Regi: Arild Andresen. Land: Norge. Aldersgrense: 11 år. Spilletid: 1 time 40 minutter.

Å leve sammen med en alkoholisert far er ikke enkelt. Særlig ikke når alle rundt later som om alt er bare bra. Dette kommer tydelig fram når vi nok en gang får et innblikk i livet til Jarle Klepp. Kompani Orheim, som kapret prisen for beste nordiske film under Göteborg Internasjonale Filmfestival, er den tredje filmen om Tore Renbergs populære romanfigur. Og Klepp er fortsatt en svært engasjerende karakter.

I Mannen som elsket Yngve, den første filmen om Klepp, kommer det frem at foreldrene til Jarle er skilt, og Jarle og moren har tydelig et anstrengt forhold til faren. Vi får imidlertid ikke vite hvorfor det er slik. Kompani Orheim besvarer på mesterlig vis dette spørsmålet.

Beskjeden om at faren er død får Jarle Klepp til å reflektere over sin vanskelige oppvekst. Tankene bringer han tilbake til midten av 1980-tallet og ungdomsskoletiden. Jarle (Vebjørn Enger) er i midten av tenårene og atmosfæren i hjemmet er alt annet enn harmonisk. Faren Terje (Kristoffer Joner) sliter med alkoholavhengighet og er kontrollerende og voldelig. For å takle familieproblemene søker Jarle tilflukt i musikken og politikken. Sara, Jarles mor (Cecilie A. Mosli), er på sin side redd for å forlate ektemannen og forsøker så godt hun kan å opprettholde illusjonen om at alt er i skjønneste orden. Et spørsmål man stiller seg underveis er derfor: kommer Sara noen gang til å sette ned foten?

Regissør Arild Andresen, som tidligere har laget ungdomsfilmen Keeper’n til Liverpool, skildrer et så alvorlig tema som alkoholmissbruk med stor dyktighet. Samtidig som han også gir er godt bilde på hvordan det er å være tenåringsgutt, med interesse for jenter, øl, og musikk.

Det presiseres flere ganger i filmen at Jarles far er besatt av ideen om at familien skal oppføre seg som et lag. Terje er svært opptatt av andre verdenskrig og den norske motstandsbevegelsen. Han beundrer samholdet og lagånden i motstandsbevegelsens kompanier og sammenligner sin egen familie med disse. I Terjes hode kjemper han og familien, ”Kompani Orheim”, også i en krig. En krig mot kreftene som forsøker å rive dem fra hverandre. Det viser seg etter hvert å være vanskelig å vinne dette slaget.

Kristoffer Joner er skummelt god i rollen som Terje Orheim. Han gjør en av sine beste rolleprestasjoner og formidler på en svært troverdig måte Terjes vidt forskjellige sider. Den edru og hyggelige skoleinspektøren, og den aggressive og ustabile mannen som kommer frem når han har drukket. En episode som gjør sterkt inntrykk er når Terje dytter Jarles hode ned i do for å straffe han. Joner er skremmende overbevisende i denne scenen.

Femten år gamle Vebjørn Enger har langt ifra den samme erfaringen som sin motspiller Kristoffer Joner, men til tross for Joners sterke prestasjon stilles han ikke i skyggen. Enger markerer seg som et stort talent og fyller rollen som Jarle klepp på strålende vis. Han får frem Jarles frustrasjon, fortvilelse og frykt uten å overspille. De forskremte blikkene til Jarle som fremkommer under farens raseriutbrudd er rett og slett hjerteskjærende.

Selv om filmen har en høyst alvorlig tematikk er det også rom for morsomme øyeblikk. Jarles tilværelse er med andre ord ikke helsvart. Dette gjør Kompani Orheim til en film som fremkaller latter og kanskje også en tåre eller to i øyekroken.

Categories
Film og fjernsyn

Humoristisk fasadesamanbrot

Velspilt og humoristisk byr ein våt draum av eit skodespelarensemble på eit fascinerande djupdykk i det urbane menneskets psyke.

Kva lurer bak ytret hjå eit suksessrikt storbymenneske? Bak høflegheitsfrasar, halvhjerta smil og tilsynelatande plettfri danning? Alt anna enn det førsteinntrykket tilseier, om ein skal ta karakterane i Carnage som dømer. I Carnage er det mennesket bak fasaden som står i sentrum, og kva som skjer med dette mennesket i ein trong leilegheit, full av krangel, og med ei stadig mindre velfylt flaske eksklusiv skotsk whisky. Bak den plettfrie fasaden skjular det seg nemlig alt anna enn det plettfrie – heller sinne, smålegskap, både håplause og kyniske ideal, alt pakka inn i komisk teft framført av eit skodespelarensemble ein sjeldan ser makan til.

Christoph Waltz, Kate Winslet, John C. Reilly og Jodie Foster er nemleg alle som  ein svært overbevisande i sine roller. Waltz er like overbevisande som overlegen kynikar som han er overlegen som kynisk antisemitisk i Inglorious Basterds. Jodie Foster imponerar som diplomatisk elitist, med stadig meir synlege, og sterke, underliggande følelsar.
Dei underliggande, undertrykte følelsane er nemleg i sentrum i teaterstykket God of Carnage som Roman Polanski her har overført til lerretet. Det heile startar med ein krangel mellom to skuleungar, gutane til dei to para. Eine guten ender opp med to utslåtte tenn, foreldra til den andre guten møter så opp i leilegheita til Foster og Reilly, for å løyse det heile så sivilisert som mogleg. Og det heile startar sivilisert. Ein anar derimot tidleg kor det heile vil enda. Penelope Longstreet – Foster – viss idè det var å invitere det andre paret på eit forsonande besøk, startar tidleg å irritere det andre paret med sine høgtsvevande humane ideal. Mannen hennar, Michael Longstreet (Reilly) skal for ein kvar framstå forsonande. Nancy Cowan (Winslet), ei dame konstant på kanten av eit emosjonelt stup, har allereie tidleg eit openbart problem med mannen, Alan Cowan (Waltz), sin overberande oppførsel. Waltz klarer kunstykket å framstille Cowan som irriterande og typisk buisness-mann, utan å la det gli over i det parodiske. Saman med humoristisk teft, byr han og resten av ensemblet på ei knippe flaue og herlige augeblikk. Kate Winslet fortenar og å bli nemnt i denne samanheng, men så visste ho allereie i serien Extras at ho innehar humoristisk teft til tusen.

Carnage er ikkje ein typisk film, langt ifrå. Her er ingen oppblåste budsjett der ein tredjedel av budsjettet går til Tom Cruise, ein tredjedel til bomber og granatar, og siste til ei lita horde med meir botox enn talent. Dialog føregår nemleg berre mellom dei fire, og berre mellom husets – leilegheitas – fira veggar. Slik ender filmen nesten opp som eit psykologisk eksperiment i regi av Polanski – noko som aleine kunne blitt slitsamt, men som reddast av humoristisk teft hand i hand med nemnte, sikleverdige, skodespelarprestasjonar. Desse gjer oss ein humoristisk studie i kva som eigentleg skjular seg bak den perfekte fasaden til det moderne suksessrike storbymennesket. Bak det plettfrie ytre av høflig danning, finn ein nemlig ikkje stort anna enn kynisme, smålegskap og forakt.

Categories
Bildekunst

Noko å ha på veggen

Pent kuraterte tresnitt.

Hvor: Bergen Kunsthall, 9. Mars – 8. April 2012. Med: Matthew Brannon, Andrea Büttner, Annette & Caroline Kierulf og Thomas Kilpper. Kuratert av: Solveig Øvstebø og Steinar Sekkingstad.

Matthew Brannon, Andrea Büttner, Annette & Caroline Kierulf og Thomas Kilpper viser primœrt tresnitt, og er kuratert på ein gjennomført måte av Solveig Øvstebø og Steinar Sekkingstad. Trykketeknikkane, som er eit sentralt omdreiningspunkt i utstillingen, peiker tilbake på dei første massemediene. Kommunikasjon og tegn er tydelege tema, og tekst og bilete vert kombinert i dei fleste verka. Sjølv om dei subtile fortellingane i installasjonen til Brannon skil seg frå til dømes Kilpper sin politiske kommentar i form av treutskjeringar, framstår utstillinga i ein slags heilskap. Det at det er relativt få kunstnarar gjer at det ikkje blir anmasande, og kvar kunstnar får god plass.

Kierulf og Kierulf sine individuelle tresnitt har same tematiske ramme. Verka står om ein annan, og dei utfyljer den andre konseptuelt. Dei assisterer kvarandre i produksjonen og det er vanskelig å skilje den ein frå den andre. Mens tidlegare verk ofte har vore meir teksttunge, fungerer dei relativt små og tidvis humoristiske tekstane i desse tresnitta svœrt godt, og er med på å gjere verka meir tilgjengeleg. Deira verk dominerer utstillingen og er som eit bindeledd til dei andre kunstnarane.

Brannon arbeidar med ei rekkje medier, og er mest kjent for sine serier med grafiske trykk. Her bidrar han med ein estetisk installasjon i behagelige farger og former. Det kan minne om ei teaterscene. Og det er vakkert, ja. Men ei tom teaterscene med sukkersøt scenografi kan også gje ei kjensle av at noko ikkje er som det skal. Her fins subtile narrativ som kan få oss til å spørje kva det er som lurer under det søte. Dette er en kontrast til resten av utstillinga, som ikke er utprega nydelig, men derimot er den meir pen og grafisk designaktig. Bilete til å ha på veggen, så å seie – eller ikkje. Kilpper sin Without Title er ei massiv utskjering, liggande på golvet. Som så ofte har verket hans eit eksplisitt politisk innhald. Her kan vi skimta, og bokstaveleg tråkker vi på Siv Jensen, danske Anders Fogh Rasmussen, Berlusconi, Le Pen og andre, for det meste politikarar fra ytre høgresida, 33 til saman. Utskjeringa kan nyttast til å trykke tresnitt i eit stort format. Resultatet kan ein sjå om ein går ut på baksida av kunsthallen. Ved å sjå utskjeringa og ikkje sjølve trykket ser vi tydeligare kor mykje arbeid som ligg bak eit slikt verk, og det imporerer, sjølv om det ikkje er like overveldande som eit trykk på veggen.

Büttner sine arbeid er dei fyrste ein ser, men dei som gjer minst inntrykk. Ho er ein kunstnar som arbeidar med forskjellige uttrykk, og har tidlegare gjort seg bemerka med tresnitt i stort format. Tidlegare har ho utforska fråveret av arbeid ved å bruke andre sine produksjonar i eigne verk, men har ho her gjort tresnitta sjølv. Desse monotome tresnitta er ikkje like interessante som hennar andre, meir konseptuelle verk, og samanlikna med dei andre kunstnarane i Bergen Kunsthall er ho den lettaste å gå forbi.

Overskrifta med at dette er noko ”å ha på veggen” er ikkje ein sarkastisk kommentar. Det er positivt meint, og eg synes verka kjem til sin rett saman som utstilling og som enkeltverk. Sjølv om det ikkje tyder at kunsten manglar konseptuelle idear er det befriande å sjå samtidskunst som ein kunne tenkt seg å henge på veggen heime.

Categories
Bildekunst

Et utfordrende besøk.

Bergen Kunsthall fortsetter sitt årlige samarbeid men Borealisfestivalen og byr på en spennende festivalutstilling med kunstner og poet Karl Holmqvist. Årets tema er ”Protest” og etter å ha tatt turen innom NO.5 for å bivåne ”The Visit” kan jeg forstå hvorfor Karl Holmqvist´ tekstuelle kunstverk er valgt som årets utstilling.

Det første som slår betrakteren når man stiger inn i utstillingsrommet er den nærmest brutale hvitheten man møter. Det er veldig hvitt, og veldig lyst, samtidig som en messende stemme fyller rommet. Dette kan høres tomt ut, men inntrykkene blir paradoksalt nok overveldende etter hvert som utstillingen utspiller seg. Veggene er kritthvite, bare brutt av svarte, tusjskrevene tekster og det er få objekter i selve rommet. På skrå til høyre i rommet står en ca. 140 cm høy, hvit boks, og på den siden  som befinner seg nærmest veggen henger en svart flatskjerm. Det er herfra den monotone, messende stemmen kommer. Skjermen viser bare ord, setninger, de samme som leses høyt over anlegget. Det er en rar blanding av kommersielle slagord og blødmer , og mer dekonstruerte setninger der han bryter opp ordene og leser dem på en ny måte. Holmqvist er som nevnt både kunstner og poet og han jobber mye med Konkret poesi, og det å trekke lyd inn i kunsten. Tv-skjermen med den monotone opplesningen av blandingen av mening og nonsens illustrerer dette veldig godt. Det kan nesten virke som om uttalen av ordet er viktigere enn selve betydningen.

Den første veggen viser svarte håndskrevne setninger, de er skråstilte på en måte som minner om et gjerde, eller en gammel skigard. Disse brytes et par steder av skrift i et slags ruter/diamant mønster. På venstre vegg har man en stor diamant av ordet LIZ, på høyre vegg finner man en lignende diamant utformet av ordet LIV.  Det kan hentyde til Elizabeth Tayor og Liv Ullmann kanskje?

Setningene er de som leder oss gjennom utstillingen, tvinger oss til å gå fra venstre mot høyre i takt med utstillingen selv. Setningene er en blanding av slagordaktige fraser og vanlige setninger. Til venstre i midten av rommet henger en glassplate med ord utformet i neonrør. Ordene er fra  en Beyonce låt ”Who run this mother” , som blir nok en referanse til en berømt kvinnefigur i tråd med Taylor/Ullmann referansen. En annen morsom kvinnereferanse var omskrivningen av sitat fra Marie Antoinette med veggverset ”Drug wars in Mexico. It´s no joke. Let them snort coke”.

Et av de mest spennende verkene er tekstverket på den motstående veggen fra inngangen. Det kan minne om et gammelt ordpuslespill der man skal finne ord i et sammensurium av bokstaver. Sjelden har jeg vært mer bevisst på hvordan hjernen jobber når den automatisk forsøker å finne mening i noe tilsynelatende meningsløst. På et tidspunkt svømte det bokstavelig talt for øynene mine, og med den messende stemmen i bakgrunnen ble det nesten for mye. Om jeg skal trekke frem noe negativt så må det bli at akustikken i utstillingsrommet har så mye klang, at de gangene det var flere enn meg i rommet og disse snakket sammen så opplevdes det forstyrrende, nesten invaderende. Om dette var et bevisst grep eller ikke kan ikke vites.

Det sterkeste inntrykket en sitter igjen med er at utstillingen byr på så mye, og at den kan forandre form og mening for hver enkelt betrakter. Og som betrakter så utfolder utstillingen seg, og forandrer seg, i takt med referansene man klarer å finne. Det interessante her blir da at selv om vi kan alle ha et sett med felles referanser, er assosiasjonene disse gir ulike og kanskje til og med unike for hver enkelt. På toppen av den hvite boksen ligger en haug med små buttons med den påtrykte teksten: Give poetry a chance, disse kan besøkende arrangere som de vil. Noe som understreker oppfatningen av at kunstneren ønsker at betrakteren skal bruke, og  utfordre, sine egne konvensjonelle ideer av hva som er meningsbærende, som en del av utstillingen.

Utstillingen er stappfull av referanser. Og det høres for mye ut, men det funker. Jo mer man ser, jo flere sider ser man. Sjelden har en så liten utstilling stilt meg så mange spørsmål, og fått meg til å sette spørsmålstegn ved språk og dets iboende, men også potensielt foranderlige mening,  i en så tilsynelatende enkel fremstilling.

Utstillingen vises i NO.5 i Bergen Kunsthall og varer fra 9.mars til 8.april 2012.

Categories
Film og fjernsyn

”En tøff overgang fra det inkluderende til det private”

Elizabeth Olsen debuterer med et smell i et intenst drama om hvordan to kolliderende identiteter møtes og settes på spill.

Originaltittel: «Martha Marcy May Marlene». Regi: Sean Durkin. I rollene: Elizabeth Olsen, Sarah Paulson, John Hawkes, Hugh Dancy m.fl. Sjanger: Drama, Spenning. Lengde: 1 t. 42 min. Premieredato: 09.03.2012.

Martha Marcy May Marlene gir en dypere innsikt i menneskets sinn, sårbarhet og søken etter konformitet. Martha (Elizabeth Olsen) gjenopptar etter to år kontakt med sin søster (Sarah Paulson) og hennes ektemann (Hugh Dancy). Hun har rømt fra en sekt på landet, og ønsker en plass å starte på ny. Tilpassingen til livet utenfor gården vil se ut til å være vanskeligere og mer annerledes enn først antatt, og redselen for å bli funnet av de gjenværende sektmedlemmene gjør hverdagen til en vanskelig kamp mellom to identiteter.

Filmen vipper mellom tiden i sekten og tiden hun tilbringer med søsteren. Det er først etter at hun blir presentert for kultleder Patrick (John Hawkes) at hun blir til ‘Marcy May’. Hun blir tatt i mot med åpne armer og døpes på ny. Sammen med navnet skiftes identiteten til Martha. Vi ser hvordan ’Marcy May’ steg for steg blir integrert i det lukkede kultsamfunnet, og hvordan den autoritære sektlederen hjernevasker og overtaler de unge jentene på gården til å blottlegge seg mentalt. Samtidig som denne fortiden hjemsøker Martha, prøver søsteren å komme nærmere innpå hva som plager henne. Martha har problemer med å vite hvor grensene går i den virkelige verdenen, og når hun klatrer opp i sengen til søsteren og svogeren midt på natten, skjønner søsteren raskt at problemet ligger dypere enn hun først trodde. I jakten på seg selv smelter Martha og Marcy May sammen i en kamp mellom fortid og nåtid – det inkluderende og det private. Med elementer av vold, sex og interne konflikter får man assosiasjoner til Mansonfamiliens hippiekult på 60-tallet.

La det bli sagt med en gang. Dette er ingen typisk psykologisk thriller. Debutregissør Sean Durkin bruker og mikser elementer fra indiesjangeren, og det er først og fremst filmens stemning og følelse som gjør dette til en film det er verdt å få med seg. I likhet med Debra Graniks ”Winter’s Bone” legges det stor vekt på karakterer og karakteristikk, og det er derfor kanskje ikke tilfeldig at man også her finner John Hawkes i en lignende rolle. Hawkes’ imponerer nok en gang med en kald, fryktløs og troverdig tolkning av sektlederen Patrick, men det er likevel nykommer Elizabeth Olsen som er den store stjernen i denne filmen. Ved å beherske alle de konflikterende følelsene mellom Martha og Marcy May debuterer hun sterkt og overraskende. Forholdet mellom de to søstrene er velspilt og troverdig og får oss nærmest til å overse den rotete karakteren til søsterens ektemann Ted. Lillesøsteren til barnestjernene Mary Kate og Ashley leverer og distanserer seg fra sine eldre søsken, og man sitter fort igjen med en dårlig samvittighet for å i det hele tatt ha sammenlignet dem med hverandre.

Martha Marcy May Marlene er verken den typiske kinofilmen eller den letteste filmtittelen, men følelsene sitter der. Søsterens leiekompleks ved en rolig innsjø glir brått og plutselig sammen med gården på landet, og det er ofte bare interiøret som gir oss en pekepinne på tid og sted. Filmen gir ingenting inn med teskje, men legger heller en ettersmak til omtanke. Frykten bygges opp, men spenningspunktene uteblir. Ved å spille på sårbarhet og søken etter aksept, gir filmen et sterkt bilde av hvor enkelt det kan være å bli knyttet fast til et nettverk utenom det vanlige. Og hvor vanskelig det er å komme ut fra det.

Categories
Messe

Tro og vantro i Dovregubbens Hall

Alternativmessen i Bergen blir aldri forutsigbar, og fremstår som et samlingssted for trosretninger som andre steder møtes med forakt og mistro.

To ganger i året siden 1993 har Alternativmessen i Bergen gått av stabelen, hvor satsingen ifølge arrangøren Alternativt nettverk består av å skape et samlende forum som er åpent for alle, og som kan føre til økt forståelse og toleranse. 140 utstillere benytter muligheten 9-11 mars til å veilede besøkende om alt fra helsebringende sjokolade, til bestemte livssyn og livsstiler.

Av en dreven Aloe Veradistributør blir undertegnede fortalt at nøkkelen til messen er å imøtegå den med nysgjerrighet og et åpent sinn. Fordommer begrenser tilegnelse av erfaring, og de må derfor legges igjen hjemme. Det at alle utstillere har et produkt de vil selge, og at de fleste argumenterer for hvorfor akkurat deres produkt er best, gjør det klart at man må ta visse forholdsregler. Selv om mye kan hevdes å være humbug, er det ingen som presser sine produkter på publikum. En åpen hånd rekkes ut, og man velger selv om man vil gripe den, noe som legger til grunn for den stemningen messen innhylles i. Nemlig som et underjordisk marked i Grieghallen, akkompagnert av beroligende meditasjonsmusikk og røkelse, hvor noen mennesker har mer kontakt med det oversanselige enn andre.

Messen er hovedsakelig inndelt i to aktiviteter. Ett messegulv hvor utstillere har sine stands, hvor man kan velge og vrake, få sin fremtid spådd, helbredes for sine plager, eller snakke med avdøde slektninger. Samtidig åpner tilreisende foredragsholdere dørene til de som ønsker å se, oppleve og delta i noe nytt og alternativt. Her kan man blant annet se live healing, psychic surgery, hypnose, Thai Chi-kurs og utallige mediumtalenter. Fellesnevneren her er ofte selvutvikling og hvordan man gjennom det alternative kan få et bedre liv. Definisjonen av hva som menes med alternativt, synes ofte å være knyttet til det som ikke er allment akseptert av legevitenskapen og legemiddelindustrien. Det handler med andre ord om hjelp til selvhjelp, eller ganske enkelt å betale for behandling av plager som vitenskapen ikke har svar på. Selv om alternativ behandling ofte fordømmes av legevitenskapen, er de fleste utstillere i Grieghallen åpen om at dialog er viktig. Ingen av tilnærmingsmåtene har svar på alt, men kan derimot lære av hverandre på lite utforskede områder.

En god beskrivelse av arrangementet er mangfoldighet, både på godt og vondt. Utstillere og foredragsholdere tar utgangspunkt i svært ulike virkelighetsoppfatninger og behandlingsmåter, men befinner seg likevel side om side med tilsynelatende gjensidig respekt for hverandre. Samtidig finnes det en overveldende mengde av produkter å orientere seg blant, noe som ikke alltid gjør det like lett å skille skitt fra kanel.

Gjennomgående for Alternativmessen er fokuset på personlig forbedring og problemløsing. Det som skiller de ulike utstillerne fra hverandre er ganske enkelt fremgangsmåte. Der noen hevder at løsningen finnes i andre galakser, mener andre at den består av å fjerne negativ energi, eller la seg verves inn i en bestemt gruppe. Samholdet oppstår blant messedeltakerne i nettopp at de ikke bare tolererer, men også aksepterer andres holdninger og verdier.

Når legevitenskapen kommer til kort tar healere, yogainstruktører, håndtydere, Reikiguruer, Astrologer, urter, naturmedisin og klarsynthet over. Opplevelsen kan skildres som en reise inn i ikke bare det alternative, men også mennesket. Tro har alltid vært viktig i forhold til menneskets måte å tolke omverden på, og der kirkene står tomme fylles messehallen av de på leting etter svar.

Categories
Litteratur

Oppfølgeren ingen unner noen å skrive

Joan Didion i omkamp med sorgen.

Forfatter: Joan Didion. Tittel: «Blue Nights». Utgiver: Fourth Estate. Utgivelsesår: 2011

Når en forfatter plutselig treffer en nerve i bokmarkedet og belønnes med millionsalg og hittil ukjent kjendisstatus, er publikums reaksjon gjerne at vi vil ha mer; man trenger ikke gå lenger enn til kinoenes endeløse rekke av oppfølgere og nyinnspillinger av velkjent materiale for å se at denne publikums- og markedslogikken ikke bare gjelder bokkjøperne. Slik sett kunne man tenke seg at de mange venner den amerikanske forfatteren Joan Didion vant etter hennes bestselger «De magiske tankers år» (2007) reagerte med sitrende fryd da nyheten kom om at suksessen skulle få en oppfølger – den nå foreliggende «Blue nights».

Slik er det ikke. «Blue nights» er, på tross av sine store kvaliteter, den oppfølgerboken ingen unner noen å skrive. I «De magiske tankers år» fortalte Didion hvordan det første året etter at ektemannen John Gregory Dunne døde, artet seg. Det var en sår fortelling om savn og selvransakelse, hvor forfatteren førte en kontinuerlig dialog med seg selv om hvordan hun skulle gripe sin nye verden an. Didions litterære selvforhandlinger foregikk ofte i tragiske omgivelser; mye av tiden etter John Dunnes dødsfall tilbragte Didion ved sykesengen til datteren Quintana, som svevde mellom liv og død. «Blue nights» er fortellingen slik den ser ut i dag, når Quintana Roo Dunne også er borte.

Å beskrive noe så privat som sorg er en vanskelig øvelse. Det er så lett å bli sittende fast i sorgen. Quintana var redd for å dvele ved det, skriver Didion: «She wanted to believe that if she did not ‘dwell’ on them [sin egen situasjon, min anm.] she would wake one morning and find them corrected”. Didion gjør det heller ikke, selv om det er vanskelig å påstå noe slikt om et menneske som har suspendert sin vanlige forfattergjerning for å gå i nærkamp den private sorgen. I stedet vrir og vender hun fraser og nøkkelminner fra datterens liv, igjen og igjen, til hun finner mening bak dem. Forfatteren gjør nærkampen fra «Magiske tanker» til en omkamp.

I intervjuer har Didion fortalt at hun unngår skrivesperre ved å skrive opp igjen gårsdagens tekster hver morgen, før hun begynner å arbeide på nytt. Slik får hun gått igjennom materialet med friske øyne. På mange måter er det den samme strategien hun benytter i «Blue nights»; Joan Didion må se sin nye virkelighet i øynene, hver eneste dag. Og til slutt blir hun klar over sin egen dødelighet. I en scene fra et venteværelse slår det henne at hun ikke vet hvem hun skal be sykehuset ringe dersom en nødsituasjon skulle oppstå: «Emergency, I continue to believe, is what happens to someone else. I  say that I continue to believe this even as I know that I do not”.

“De magiske tankers år” skapte et helt eget marked for sorgmemoarer, og vi har sett en markant økning i antallet slike utgivelser de siste årene. Det er det vanskelig å være glad for, menneskelig sett – til det er menneskeskjebnene som danner grunnlaget for denne typen bøker for triste. Men når de er gjort med skarpt blikk og klare tanker, kan den private sorgen berike våre egne perspektiver. Ingen mestrer den kunsten bedre enn Joan Didion. Jeg håper hun slipper å bevise det igjen.

Categories
Musikk

Underleg gjenbruk

Postmodernistiske, ufullstendige låter i uforløyst timelang konsert, der Hanne Hukkelberg ikkje innfridde for dei mange frammøtte.

Hanne Hukkelberg; vokal, gitar og diverse tangentinstrument og metallxylofon. May Solberg; 2. vokal og gitar 3, tangentinstrument, perkusjon og sampling. Ivar Grydeland; div. elgitarar (gitar 2) og koring. Lydteknikkar: Anders Åsebø. Hva: StåOppJazz. Hvor: Storelogen, Kvarteret. Dato: Laurdag 25. februar.

Kvelden åpna dunkelt lyssatt i mollriffa gitararfraseringar og samplet string. Hanne Hukkelberg si tekstlause vokal og 2. vokal i grynt vart støtta av ein perkussiv 2. gitar, i blått lys. Då Hukkelberg slo alarmklokkeklang på strengane heilt øverst på strengehaldaren, for å la alt stoppe bom og hoppe over i eit metalljazzinspirert mellomspell, teikna det bra når det illevarslande vart forsterka av ulvehylaktig koring i varsellys, men ei musikals artig avslutning fungerte heller tamt. Andre nummer åpna også mollstemt; vokal, vavagitar og strengeoverstryk med fiolinboge på gitar, samplet rytme i pulsslag i surfeaktige melodiliner, med Solberg på Korg: Det vokale låg seg i ein mystisk ekkoklang i eit forvirrande, rødt opplyst lydbilde i høgt volum.

Hukkelberg introduserte den ”smånervøse” trioen og låt tre: Brand new Wine (ny): Vokal i oing i beatriffa gitarrytmer, der overklang i vokalen utfylte orgel og stratoscastargitar: Samplet oing i spennande moment, bygde seg i alarmskingrande slutt 4. låt åpna med episk tostemt sang i moll som gjekk over i dur og ned i moll, framdreven av perkusjon i eit verk som gjekk tom for intensjon. 5. låt frå ”forrige album”; starta i 70-talls gitarsound og vokal i ekkosløyfe, med snev av de Dillosballade i stakkato rytme: I eit dels dansbart, noko uforløyst konsept med teikn til frisk energi.

Todelsslag i perkusjon og gitar og melankolsk klokkeklangbaserte melodilinjer på synt, innleia ei performanceaktig sjette låt; med harmoniserte akkordfraseringar dels henta frå 60-tallet.  Den 8. låta vart etablert på episk mollstemte triolaer i valsetakt, med ansporingar til vare vokalharmonier. Gitaranslaga la fint an mot stemningsskiftet; ved å svara vokalen opp i crescendo og stigande, energiske metalljazzrelaterte akkordar i mellompartiet. Vokalen låg elegant oppå metallrocka sologitar, i eit verk som ebba ut i raudt belyst feedback og anerkjennande applaus.

Neste ut åpna i kjente toneleie og melodilinjer hen i mot det musikalaktige, i dempa slag på cymbal. Koring fungerte nemnt i eit dels artig tema som brast i kakkafonisk crescendo før første del vert teken opp att.  Nest sist var My Devils (are my own,): Ein metalljazzrelatert, pompøs inntro glei over i (nok) ein melankolsk melodi, men ei djupere meining var sporbar i mollstemt song i tretoneklang, i grønt, etterkvart blinkande lys i ei surrealistisk, teatralsk setting. I avslutningsnummeret nytta Hukkelberg ”klokkespillet” sitt. Ho fylte ut akkorden med vokal i spennande melodilinjer som sto bra opp mot kompet. I dei lagnadstunge akkordane i det stakkato mellompartiet, fann ein assosiasjonar til vanndrypp. Form og rytme skifta til trav, i vandrande rødt lys og gitarriff frå 60-tallet: Visualiseringa vart teken opp av vokalen, klatrande i stort driv til ein etterkvart intens disharmoni, kvilande på Stonesaktige rockeriff på gitar, og avrunda av at alle tre klappa i utdempa travtakt.

Hukkelberg baud på korte låter av tre-fire, bitevise element, med instrumentale og speletekniske hentydingar til 60-70- og 80-tallet. – Pakka inn i dei ulike verkemidla, fungerte samarbeidet jevnt balansert, men både diksjon og konsistensen i materialet treng bearbeidast, skal konserten fungere utover postmodernistisk gjenbruk.

Categories
Film og fjernsyn

Noe forglemmelig

Fortellerglede på det jevne.

Sjanger: Drama/familie. Originaltittel: «Hugo Cabret». Regi: Martin Scorsese. Land: USA. Aldersgrense: 7 år. Spilletid: 2 timer 6 minutter.

Mellomkrigstiden. Triumfbuen, Eiffeltårnet og en Paris-himmel innhyllet av et lettere slør fløyelsmykt snøfnugg. Fra et luftig perspektiv blir vi loset ned mot ærverdige Montparnasse togstasjon. Mellom togdamp og reisende på perrongen blir vi videre geleidet over ankomsthallen som myldrer av liv, før vi til slutt ender opp i stasjonens klokketårn. Her sitter 12 år gamle Hugo og iakttar stasjonen, og her slutter også filmens første fantastiske tagning. Det er noe Charles Dickens over det hele, noe Jean-Pierre Jeunet – dette oser av magisk fortellerglede.

«Hugo Cabret» er Martin Scorseses debut som barnefilmregissør. Det vil si, dette er ikke en rendyrket sjangerfilm. Langt fra Scorseses hardtslående gangstertitler som «Mean Streets», «Goodfellas» og «The Departed», er «Hugo Cabret» først og fremst en familiefilm i all sin inkluderende og brede appell. Med 1930-tallets Paris som bakteppe slekter filmen sånn sett mer på Scorseses tidligere biografiske periodefilmer som «Gangs of New York» og «The Aviator». I bunnen for fortellingen ligger Brian Selznicks illustrerte roman «Oppfinnelsen av Hugo Cabret».

Foreldreløse Hugo bor i veggene på Montparnasse togstasjon og holder stasjonens urverk i gang. De få gangene han våger seg ned på stasjonen er det for å stjele en matbit eller finne en ny del til den mystiske, defekte roboten hans far etterlot ham. Slik kommer han også i kontakt med eieren av stasjonens leketøysbutikk; Georges Méliès.

Her trer filmhistorikeren Scorsese frem. Filmelskeren Scorsese har lenge vært kjent som en ivrig tilhenger av bevaring og restaurering av eldre filmer – og «Hugo Cabret» er like mye en tematisering av filmbevaring som det er en hyllest til mediet. Méliès burde være et kjent navn for den gjengse kinoganger, men han er altså en av filmmediets virkelige pionerer. I «Hugo Cabret» blir Méliès romantiserende og sentimentalt behandlet, og større deler av hans produktive karriere blir et sentralt element i historien. Her begår også Scorsese noen feilskjær.

For med et slikt metafilmgrunnlag satt til 30-tallets Paris, er det liten tvil om dette stråler av potensiale. Med Scorsese i regissørstolen dannes også håp om stor fortellerglede. Men «Hugo Cabret» blir aldri en uforglemmelig, magisk opplevelse – slik nevnte første scene bærer bud om. Til det er den alt for underutviklet.

Teknisk sett, er dette håndverk av ypperste sort – selv i tradisjonell 2D. «Hugo Cabret» er først og fremst en visuell film. Det er svakheter i bærebjelkene manus og struktur som blir filmens fallgruver. For det ligger så mye uforløst potensiale, her. Både i underutviklede bikarakterer og et noe enkelt manus. Det er ikke før nærmere halvveis ut i filmen at konturene av en viss narrativ tråd begynner tre frem. Frem til da har Scorsese først og fremst benyttet tid og midler til å boltre seg fritt i skapelsesprosessen av filmens estetiske landskap.

Rik på filmhistoriske referanser, og full av sentimentalitet, er det visuelt «Hugo Cabret» står sterkest. Med mye på hjertet ligger det en tydelig fortellerglede her. Men det er også som fortelling Scorsese har et stykke igjen til noen «Oliver Twist» eller «Amélie».

P.S.: Hvorvidt 3D-versjonen av «Hugo Cabret» tilfører filmen noe, eller kun blir en gimmick, vites ikke da denne anmeldelsen har vurdert en 2D-versjon av filmen.

Categories
Scenekunst

Verd å glede seg over

Lyserosa tråd i eit fantastisk skaparverk.

Hva: UKErevyen, NHH. Tittel: «iWorld»

Å opne revyen med å fortelle kor overraskande det er at så mange har kome, samanlikna med dei 20 publikumarane som stilte på førre revy, var gjerne å slå forventingane litt i trynet. Men smerten forsvinn fort, då vi møter dei to skapargudane Steve Jobs (Nicholas Roberts) og sjølvaste Gud (Knut Anders Thorset) i himmelen.

Jobs forsøker å overtyde både Gud og Jesus om at verda treng ei oppgradering, ei oppgradering i form av iWorld. Konseptet lovar ei enklare og meir lettvindt verd, og vi vert lova eit innblikk i dette fantastiske universet. Med dette er rammar for dei litt over 20 innslaga danna.

Knallsterke prestasjonar både innan song, dans, skodespel og parodiering er gjennomgåande prega av ivrige NHH-studentar som gir alt for å oppnå suksess.
Notidsrelevansen er tilstade gjennom heile revyen, frå kokainsmugling i Bolivia, politisk debatt, I-landshjelp, Justin Bieber-hysteri til ei avkledd Tone Damli som deltakar i «Hver gang vi møtes». Ikkje ein augeblink er prega av frykt for at dei skal feile. Studentane gir eit inntrykk av full kontroll gjennom heile revyen, og gir slik publikum muligheit til å lene seg tilbake og nyte revyen frå start til slutt.

Eit av høgdepunkta i første akt er parodien på landeplaga «Ring meg» av Gabrielle (Benedikte Sørbye), framført med slåande presise mimikkar og rørsler. Kaninar blir etne, drapstruslar utlevert, og energinivået er upåklageleg.

I andre akt møter vi «Diktatorkameratene» Saddam Hussein, Kim Jong-il, Osama Bin Laden og Gaddafi musikalsk foreina i helvete. Til melodien av «Se alltid lyst på livet», syng dei lukkeleg tekstar som «Vi lever under jorda, og trives med det. Føler oss hjemme, i helvete. Alle jævlers eget Grad Canaria». Akkompagnert av ivrig svinging av gitarar og andre våpen, samt kostymer som i seg sjølve er nok til at det rykker i lattermusklane, vert dette stikket eit av dei morosamaste.

I nummeret «Rap-poeten», serverer NHH-studentane ein reflektert kritikk av det banale ved rap-industrien. Poeten (Nicholas Roberts) utviklar i samspel med sin butler James (David A. Vekony) og si kone (Rikke Iversen) ein rap-låt beståande av dei mest sentrale ingrediensar og ordspel som er å finne i ein slik hit. Linjer som «Spankin that ass» og «Dancing hard to this motherfucking beat» vert framført med stor ironisk innleving. Skodespelet til dei to mennene, med hovudvekt på Vekony sine særprega butlerfakter, samt sterk songprestasjon frå Iversen, gjer nummeret komplett.

På tross av at vi med jamne mellomrom finn oss i himmelen saman med Gud, Jobs og Jesus, som diskuterer om verda treng oppdatering eller ei, fell den raude tråden noko vekk i dei ulike nummera. Det er rett og slett ofte vanskeleg å fange opp kva dei ulike innslaga har å gjere med sjølve ramma for revyen. Avslutninga, der det kjem fram at Jobs også ynskjer å oppgradere sjølve menneska, ber preg av eit noko desperat forsøk på å nøste innslaga saman til ein moralsk bodskap. Tråden er gjerne tilstade, men i ein noko utvaska og lyserosa versjon. Den vert noko vanskeleg å finne i virrvarret av fargar denne revyen suksessfult byr på.